UKEfølelsen

Tiden opphører i fellesskap

Jeg har det siste halve året hatt muligheten til å være del av et intenst, spennende og nært fellesskap, der jeg har jobbet som frivillig. Det hele ble fullført og avsluttet med en tre uker lang festival, nemlig UKA. Etter å ha lest om festivalfellesskapsfornemmelser (Tjora 2013) fikk det meg til å tenke over min egen festivaldeltakelse og hvordan denne kan sammenlignes med konseptet om festivalfellesskap. Selv om UKA ikke er en festival som «alle andre», uten et spesifikt avgrenset område, uten camper og masse telt, er det allikevel en stor og populær festival som skaper fellesskap. Siden det er nettopp dette det handler om er det fristende å lage en metafor her nå, om at i stedet for mange små telt, har UKA et stort – med plass til alle sammen, men det blir kanskje litt vel subjektivt? I forskjell fra Tjora, som har basert studiet om festivalfellesskap på rockefestivaler, har jeg sett på hvordan dette begrepet passer inn og oppleves i en festival som UKA.

Jeg har både jobbet som frivillig og vært deltaker av festivalen, og ofte kombinert begge disse sammen. Dermed bruker jeg min egen opplevelse av UKA som empiri i dette innlegget. Fenomenet «festival» er vanskelig å definere og UKA i seg selv er vanskelig å sette en slags merkelapp på; det er Norges største og eldste kulturfestival, med nye og varierende innslag hver gang den arrangeres. UKA består av alt fra musikk til laiv (et slags rollespill uten manus der deltakerne kun får utdelt en case og en rolle) og har, økonomisk sett, som hovedformål å finansiere Studentersamfundet.

Det første som slår meg er det store, dog indirekte, fokuset på fellesskap i kommunikasjonen blant funksjonærene som jobbet med UKA. Dette ble implementert hver eneste gang beskjeder, informasjon eller en liten motivasjon ble annonser, ofte gjennom sosiale medier og e-mail. Sett i lys av opprettelse av fellesskapsfølelse, kan man si at det også skjer som et kommunikasjonsfellesskap (Delanty 2003) og selv kan jeg bekrefte at det var en effektiv måte. Det gikk stadig vekk igjen begreper som er selvlagd av de frivillige, som sikkert har blitt en tradisjon fordi UKA er 100 år gammel, dette er ord som: UKEfølelsen, UKEhilsen og UKAsjuka. Jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg hørte: «bare vent til du opplever UKEfølelsen», eller hvis det var snakk om et spesielt arrangement så kunne det bli skrevet: «dette skaper skikkelig god UKEfølelse». Det får meg nesten til å tro at dette begrepet faktisk er laget med hensikt å skape en slags UKEfellesskapsfølelse (et ord jeg nettopp lagde selv), og det fungerer. Dette er altså en måte festivalfellesskap oppstår. Ved å bruke ord og begreper som kun omhandler og appellerer til «oss som driver med UKA», skaper en fellesskapsfølelse, og den engasjerer folk år etter år.

God UKEfølelse under åpningsfesten

I begynnelsen av min tid som UKEfunk (funksjonærer i UKA), skjønte jeg ikke helt betydningen av ordet UKEfølelsen. Hvilken følelse er det snakk om? Er det god, eller er den dårlig? Var begge spørsmål jeg stilte meg selv. Jeg stilte meg ganske skeptisk til det hele. Dette varte frem til noen dager før UKA, da vi hadde en programslippfest. Dette arrangementet var kun for UKEfunker og fant sted i Storsalen, full av mennesker og stemning. Det var store skjermer, musikk og masse farger. Jeg opplevde å bli litt dratt ut av meg selv; plutselig sto jeg også og hylte og hoppet som en gal. Dette konkluderte jeg med at var UKEfølelsen, eller var jeg kanskje bare bitt av UKEbasillen? Det er ikke godt og si, hvis fellesskapsfølelsen er for sterk, tror jeg det er vanskelig å stille seg objektivt i en slik vurdering.

Litteratur

Delanty, Gerard (2003): Community. London: Routledge.

Tjora, Aksel (Red.). M.fl. (2013): Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Trondheim: Cappelen Damm.