Demokrati på Twitter

Prøver å være morsom

Jeg skaffet meg Twitter fordi jeg syntes at jeg er så morsom. Gjennom dette mediet ønsket jeg å se om andre syntes det samme og se om jeg kunne få noen reaksjoner. Jeg har ofte sterke meninger, om viktige ting – og om mindre viktige ting. Disse kan jeg lett gi utløp for gjennom en kanal som Twitter. Det blir ikke helt anonymt, men samtidig heller ikke helt ekte. Heldigvis er ikke jeg den eneste som tenker slik. Veldig mange mennesker har en profil der; politikere, kjendiser, organisasjoner – og helt vanlige mennesker. Noen har det for å sende et budskap, andre har det kun for moro skyld. Twitter gir altså rom for alt fra diskusjoner til kampanjer, folk er ærlige og kan si sine meninger. Det kan på noen måter passe under definisjonen av et direkte demokrati.

Jeg googla «sosiale medier, sosiologi» for å se om jeg kunne finne noe som kunne forklare dette fenomenet – empirisk eller teoretisk, men det ga meg for mange resultater. Dermed gikk jeg over til noen litt mer avgrensede søkemotorer, som Idunn og Isi Web Of Knowledge, der man kan finne tidsskrifter og faglige artikler. Her «ramlet» jeg over en artikkel om sosiale medier og demokrati skrevet av Pål Ousland Holte. Den tar for seg spørsmålet om hvorvidt de sosiale medier er en arena for politiske spørsmål og demokrati, eller om det bare er for å få oppmerksomhet.

Relaterer til studenter

Det vi i dag legger i begrepet « moderne demokrati», har sine røtter fra det greske demokratiet i Athen. Dette fungerte gjennom en folkeforsamling i Akropolis, som var en arena der man kunne ta opp politiske spørsmål der ledere faktisk ble valgt inn. Det var et rullerende byråkrati som stadig var i forandring. En møteplass der alle kunne si det de mente og ha en aktiv deltakelse. Her er det mulig å trekke likheter mellom dette demokratiet og måten Twitter fungerer på. Holte bruker ordet «strukturlikhet», men presiserer at den ikke er sterk nok. Til forskjell fra det greske demokratiet er Twitter åpent for alle som har tilgang til internett, det er altså ikke en lokal kontekst og heller ikke en liten befolkning. Dette gir igjen at den personlige dimensjonen svekkes, fordi vi har mulighet til å være anonym.

For å bruke meg selv som eksempel kan det nevnes at jeg bruker Twitter for humorens skyld. Jeg er ikke ekte, men prøver å fremstå som en morsommere og ganske annerledes utgave av meg selv. Det er dette Holte beskriver som sentimentaliseringen av det offentlige rom. Alt gjøres med mye mer følelser og drama enn det er i virkeligheten. Man stiller seg ofte bak et annet navn, noe som svekker den demokratiske siden ved Twitter og heller skaper en iscenesatt arena som handler om fremvisning av seg selv. Holte beskriver de sosiale mediene slik:

Klarer å være litt morsom

«Sosiale medier er dessverre mer en scene for fremvisningen av det postmoderne urolige selvet, mer en arena for ekshibisjonistisk jåleri fra en bortskjemt urban middelklasse enn et forum for gjennomtenkt politisk analyse og kritikk»

Så man kan kanskje kalle Twitter for en lekeplass for oss mennesker. Der tror vi at vi er politisk engasjert og at vi sprer viktige budskap, men egentlig så er det bare en arena vi kan late som om vi er en annen og fremstå som uavhengig av tid og sted. Tydeligvis har jeg gjort en dårlig jobb som morsom «tvitrer», jeg har i alle fall ikke mange følgere. Kanskje jeg ikke har vært falsk nok?

Litteratur

Holte, Pål Ousland (2012). Sosiale medier og demokrati. Stat og Styring Nr. 2. Universitetsforlaget.