Flykabinens tragedie.

Vi har alle gjort det. Kanskje bare en gang, eller noe få og noen gjør det flere ganger i måneden. Noen gleder seg veldig og tenker på det  mange dager i forveien, mens andre igjen synes det er noe voldsomt slit som må nøye planlegges og flere er så rutinerte at de kunne gjort det i blinde. Jeg snakker selvsagt om det å skulle reise med fly! Det er utrolig mange som sier “ååh, jeg bare elsker å reise”. Jeg er en av de som ikke synes reisen i seg selv er så morsom, men er storfornøyd når jeg ankommer målet.

Ut på tur - aldri sur.

En av de tingene som forbauser meg mest med mennesker på reise, er hvordan de på et øyeblikk forvandles fra velfungerende individer - til en stor saueflokk. Se for deg gaten før du går om bord i flyet. Tilstanden i området ca 45 minutter før avgang er temmelig rolig og behersket, men ca 20 minutter senere skjer det noe merkelig. Du står der midt i virvaret at usikre eldre, stressede forretningsmenn og småbarnsforeldre, og når de som arbeider med innsjekk begynner å forberede - da skal plutselig alle stille seg nærmest disken. Meg først!  

Stille før stormen!

Vi beveger oss nå inn i en mer krevende del av reiseprosessen. Som et tips vil jeg anbefale å sjekke om du har småbarn eller spesielle behov. Vi vet alle at av praktiske årsaker er det best om disse får gå først om bord i flyet. Dersom du konkluderer med at du hverken har småbarn eller spesielle behov, vennligst trekk tilbake og slipp disse fram. Det kan også virke som reisende har et annet problem, dette omfatter både evnen til å forstå informasjon og tolkning av tall.  Når de som sjekker inn informerer to ganger om at “ vi ber om at de fra rad 12 og bakover boarder først” er det urovekkende at de som ikke sitter på rad 12 og bakover bestemmer seg for at det er en god idé å gå ombord i flyet. Har store deler av befolkningen problemer med tall, og burde det gjøres noe med matteundervisningen?

Omsider, når alle har kommet seg inn i flyet er det meste som regel greit, flyet letter og alt er bra. Når du allerede befinner deg høyt opp i luften i en flyvende metallkoffert er det egentlig ikke så mye du får gjort med at sidemannen ikke har dusjet de siste fire døgnene, barn som gråter hysterisk og husmødre som på forhånd har ramlet både en og to ganger ned i parfymeflasken. 

Endelig, alle på plass.

Men ved reisens slutt ser vi igjen noe interessant, i det øyeblikket lyset for fest setebeltet slukkes hiver de reisende seg ut i midtgangen. De som ikke var rask nok ut i midtgangen står i ubehagelige bøyde posisjoner, klare til å presse seg ut. Hvor ble folkeskikken av? Det som kanskje er aller mest irriterende med å reise er når en skal hente ut bagasjen. Som sild i tønne stiller man seg tett opp til bagasjebåndet, man må for all del ikke risikere at noen andre kommer til. Det er jo tross alt bare merket opp en linje man skal stå bak, veldig vanskelig! Et nytt råd til bedre reising er å prøve å huske hvordan kofferten din ser ut - kanskje feste på et kjennemerke eller investere i briller dersom du ikke kan se på litt avstand.

En vanskelig beskjed..

Finnes det en sosiologisk forklaring på hvorfor vi skaper kø og irritasjon for oss selv. Hvorfor oppfattes det rasjonelt å oppføre seg som egoister utstyrt med skylapper? Oppfører man seg på denne måten bevisst eller vet man ikke bedre?  For å forsøke å gi en forklaring kan en ta i bruk teorien allmenningens tragedie. Dette er når atferd som oppfattes fornuftig på individnivå, kan være ødeleggende på kollektivnivå. Teorien virker passende, det som utgangspunktet gagner de som har presset seg først - er i en større sammenheng ødeleggende. Resultatet av dette er lav effektivitet og høy irritasjon. Det går desverre ikke raskere å få bagasjen dersom du står presset mot bagasjebåndet og det går heller ikke raskere dersom en opptar midtgangen. Snarere tvert i mot.

- Fikk du noe å tenke på?


Litteratur:

Schiefloe, Per Morten (2011). Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse.
Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.