Sosiologi, biologi og gener.

It is a curious fact about the intellectual history of the past few centuries that physical and mental development have been approached in quite different ways. No one would take seriously the proposal that the human organism learns through experience to have arms rather than wings, or that the basic structure of particular organs results from accidental experience. Rather, it is taken for granted that the physical structure of the organism is genetically determined, tough of course variation along such dimensions as size, rate of development, and so forth will depend in part of external factors.....

The Development of personality, behavior patterns, and cognitive structures in higher organisms has often been approached in a very different way. It is generally assumed that in these domains, social environment is the dominant factor. The structures of mind that develop over time are taken to be arbitrary and accidental; there is no «human nature» apart from what develops as a specific historical product.........

But Human cognitive systems, when seriously investigated, prove to be no less marvelous and intricate than the physical structures that develop in the life of the organism. Why, then, should we not study the acqusation of cognitive structure such as language more or less as we study some complex bodily organ?

- Noam Chomsky (1975) Reflections on language.

Da filosofen, logikeren og matematikeren Bertrand Russell ble spurt av BBC i 1959  om han hadde en lærdom han ville dele med de fremtidige genrasjonene svarte han:

When you are studying any matter, or considering any philosophy, ask yourself only: What are the facts, and what is the truth that the facts bear out. Never let yourself be diverted, either by what you wish to believe, or what you think could have beneficent social effects if it were believed; but look only and solely at what are the facts.

Det har vært nylige debatter og artikler av Steven Pinker publisert i Morgenbladet hvor han strekker ut en hånd til humaniora og samfunnsvitenskapene om å bli med på revolusjonen som skjer innenfor nevrovitenskap, atferdsgenetikk og evolusjonsbiologi.

Noen sosiologer har latt seg overtale av fakta og tar innover seg genenes betydning for atferd, for eksempel Jeremy Freese (2008: Freese og Shostak 2009), eller i norge Gunnar Aakvaag (2010). Mennesket er et produkt av evolusjon og det burde være opplagt at det er en del av studiet av mennesket (Elster 2007). Allikevel føler jeg mange sosiologer ikke virkelig tar dette innover seg. De går rett og slett imot Russell sine råd. De ønsker å tro at gener og evolusjonen ikke har påvirket oss.

Svar som «det er et samspill» brukes ofte, uten en videre fordypning eller interesse for dette sampsillet, eller en tro på at påvirkningen av mennesket foregår i en form for prosent hvor «50% gener» må bety at resten er miljø. Sagt på en annen måte, de antar at det ikke er et samspill men at de er gjensidig utelukkende. Tallene man kommer frem til i slike statistiske datasett er ikke kausale forklaringer men korrelasjon. To fenomener har en sterk tendens til å gå sammen. For eksempel personlighetstrekk hos tvillinger skilt ved fødsel. Det kan dermed tyde på at det er ett genetisk komponent i personlighetstrekk. Men man kan selvfølgelig innvende spekulasjoner slik som at de som adopterer barn er en spesiell sjikt i samfunnet og dermed har en tendes til å ha like oppvekstmiljø. Holdes derfor miljøvariablene like (konstante) vil genene få ennå større forklaringskraft i variasjonen mellom personene (Freberg 2010). Derfor vil ulike studier også få litt variasjon alt etter hvilken variabler som holdes konstante etc.

Noam Chomsky har et poeng i sitatet inneldningsvis. Tidligere psykologi (for eksempel Skinner sin Behaviorisme) og andre fag som forsker på mennesket har tatt sterkt utgangspunkt i miljøet som årsak til hvordan mennesket blir. Dette har antageligvis også noe med dualismeperspektivet som har preget vestlig filosofihistorie hvor hjernen og kroppen er to separate ting. Som for eksempel hos Rene Descarté. I dagens nevrovitenskap er ikke fokuset på dualisme, men monisme hvor bevisstheten blir sett på som et produkt av hjernen og nervesystemet som er et produkt av evolusjon (Freberg 2010: 4). Som vi videre har lært av Richard Dawkins i Det Egoistiske Genet finnes det gode grunner til å se på evolusjonen fra et gen-sentrert utgangspunkt, men nok om det.

Der hvor Chomsky argumenter for at dette også påvirker kognitive strukturer for språk vil jeg anta at det også påvirker andre strukturer som også er relevante for sosiologien.

Vitenskapene står til en viss grad i forhold til hverandre i form av reduksjonisme (Se for eksempel Elster (2007) og Barkow (2006)) På det laveste nivået kan vi plassere fysikk som, når systemet de jobber med blir for stort og komplisert sender det videre opp til kjemikere som videre sender opp til biologer --> psykologer ---> samfunnsfagene (også finner man fag som kommer i mellomsjikt som for eksempel nevrovitenskap, hvor faktisk dette er et problem hvor de ikke har et annet nivå å sende sine problemer til).

En kjemiker som dermed kommer med spinnville teorier som strider i mot fysikken (som da er på et lavere nivå i form av reduksjonisme) vil enten bli møtt med motstridende bevis fra fysikken eller det vil foregå forskning, for det kan jo hende det lavere nivået også tok feil.

Da psykologien er et mye mer usikkert felt og i likhet med sosiologien forholder seg til forskjellige paradigmer (Thomas Khun) forventer jeg ikke at psykologiske (eller evolusjonsbiologiske) teorier automatisk får forrang i forklaring av komplekse menneskelige handlinger, men sosiologene burde være med å forske på de spørsmålene.

Men hvorfor har jeg inntrykket av at sosiologer og andre samfunnsvitere ikke virkelig vil ta dette inn over seg? En interessant artikkel av sosiologen Terry Leahy (2012) er hvordan «menneskelig natur» ofte er en elefant i rommet i sosiologiske innføringsbøker.

Mener jeg dermed at biologien er alt? Nei selvfølgelig ikke. Har sosiologer en grunn til å bekymre seg for sin disiplin? Nei faktisk ikke. Jeg vil nå argumentere videre for (inspirert av Aakvaag sin artikkel, som nevnt ovenfor) at mye (merk: ikke alt) av sosiologien faktisk kan dra nytte av felt som evolusjonsbiologi. Det er ikke slik at forklaring på det ene nivået gjensidig utelukker det andre nivået (noe jeg føler mange tror), men faktisk utfyller sosiologien.

(Jeg vet dette kan bli et langt og kjedelig innlegg og skal nå prøve å holde meg mer kortfattet. Henviser derfor leseren til artiklene og bruke internett der jeg ikke forklarer godt nok).

Før eksempelet må vi fort ta for oss hva disse forskjellige nivåene av reduksjonisme forklarer. Jeg vil her argumentere for at evolusjonsbiologiske teorier er Ultimate forklinger i Aakvaag sitt eksempel og de sosiologiske er proximate forklaringer. Et eksempel på dette kan vi rask ta fra wikipedia artikkelen og omhandler kort og grovt tidsperspektivet i forklaringen.

Spørsmål: Hvorfor sank skipet?

Proximat forklaring: Fordi det var et hull i båten, mer og mer vann rant inn slik at båten sank.

Ultimate forklaringen: Fordi båten traff en stein og skapte hull i båten.

(Eksempelet jeg tar fra Aakvaag (2010) nedenfor vil være basert på evolusjonspsykologi, en avvisning av dette perspektivet betyr ikke nødvendigvis at du avviser evolusjonsbiologi, da endel nyere evolusjonsbiologi ikke er fullstendig forenelig med alle retninger i evolusjonspsykologi, se for eksempel Buller (2005) for en metodologisk kritkk av selve psykologien og Richardson (2007) for en metodologisk kritikk av adaptive forklaringer)

Gunnar Aakvaag tar i sin artikkel utgangspunkt i Sverre Lysgaard sitt «Arbeiderkollektiv» hvor han (Lysgaard) blant annet tar for seg hvordan arbeiderne på gulvet danner et solidarisk arbeiderkollektiv som en motvekt mot sjefene og samhold. Slike solidariske kollektiver vil opptre når tre betingelser er oppfylt, problembetingelsen (felles situasjon), nærhetsbetingelsen (ikke-anonymitet) og interaksjonsbetingelsen (arbeiderne samhandler mye med hverandre).

Men sier Aakvaag, og dette synes jeg gjelder endel sosiologisk teori

«Det vi derimot ikke finner hos Lysgaard, er en tilfredsstillende forklaring på hvorfor disse tre betingelsene vil føre til dannelsen av et arbeiderkollektiv» (Aakvaag 2010: 275).

Fordi arbeiderne i arbeiderkollektivet står ovenfor et problem, gratispassasjerproblemet. For vær enkelt arbeider vil de være tjent med (individuelt sett) at de ikke er med i gruppen, men at gruppen skaffer de goder (slik endel LO medlemmer klager over ikke-medlemmer som nyter godt av tariffavataler i dag).

For hvorfor oppstår det allikevel samarbeid mellom dem selv om de vær for seg hadde tjent med at alle andre gjorde jobben for dem?

(Før sitatet nedenfor, underbygges det først med evolusjonær spillteori (og fangenes dilemma eksempel), men på grunn av innleggets lengde lar jeg det ligge).

«Evolusjonspsykologien kan videre underbygge denne konklusjonen ved å vise til at i vår evolusjonære forhistorie levde vi mennesker i små grupper av jegere og sankere som lik Lysgaardsarbeidere spilte en form for gjentatte fangens dilemmaer mot hverandre, og at betinget samarbeid i en slik situasjon var den beste strategien for å overleve. Evolusjonshistorisk eksisterte det derfor et seleksjonspress som favoriserte utviklingen av betinget altruisme blant mennesker i form av spontane moralske følelser som typisk «trigges» i den type situasjoner Lysgaard beskriver» (Aakvaag 2010: 276).

Selvfølgelig kan det her innvendes som nevnt metodologiske problemer med evolusjonspsykologien, men eventuell underbyggelse av sosiologisk forklaringer på denne måten med utgangspunkt i evolusjonsbiologi eller andre felt som atferdsgenetikk ønsker jeg hjertelig velkommen.

Jeg føler innlegget nå er mer en langt nok for en blogg, men vil til slutt også nevne David Hume sitt er og bør problem. Hvor han poengterer at det er en forskjell mellom deskriptive påstander (det som er) og normative påstander (det som bør være) og at det ikke er åpenbart hvordan man kan gå fra en påstand fra hvordan ting er til hvordan det bør være.

Jeg nevner dette til slutt fordi mange antageligvis vil tro at (eventuelle)biologiske kjønnsforskjeller (hvordan ting er) skulle skape påstander om hvordan ting bør være. Men, kjøper du tåkefyrste-teorier fra franske postmodernister så kjøper du også troen på at all vitenskapelige “fakta” bare er et produkt av maktkonstellasjoner i samfunnet.

Så hva tenker du kjære leser? Bourdieu, Habitus og gener? George Herbert Mead sin teori om utviklingen av selvet med perspektivtakning som en sentral del. Støtte fra psykologien og «theory of mind» ?

Er jeg fullstendig på bærtur?

Litteratur:

Aakvaag, Gunnar C. (2010). «Samfunnsvitenskapen og den naturalistiske utfordringen» i Nytt norsk tidsskrift nr 10.

Barkow, Jeremey H. (2006). Missing the Revolution. Darwinism for Social Scientist. Oxford: Oxford Unversity Press.

Buller, David (2005). Adapting Minds. Cambridge: MIT Press.

Elster, Jon (2007). Explaining Social Behaviour. More Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge: Cambridge University Press.

Freberg, Laura A. (2010). Discovering Biological Psychology. Second Edition. Belmont: Wadsworth.

Freese, Jeremey (2008: Freese). «Genetics and the Social Science Explanation of Individual Outcomes» i American Journal of Sociology, Vol. 114.

Freese, Jeremey og Sara Shostak (2009). «Genetics and Social Inquiry» i The Annual Review of Sociology 35: 107-128.

Leahy, Terry (2012). «The elephant in the room: Human nature and the sociology textbooks» i Current Sociology 60: 806.

Richardson, Robert C. (2007). Evolutionary Psychology as a Maladapted Psychology. Cambridge: MIT Press.