Hadet bra

Da er vi kommet til veis ende. Det har vært et fantastisk eventyr, som vi nå skal avslutte med eksamenshelvete. Vi har brukt et semester på å blogge om forskjellige fenomener som har truffet oss i hverdagen, dette har vært vår eksamen i "vår sosiale virkelighet" - et sosiologifag på NTNU.

Vi er fornøyde med vår innsats og håper på et godt resultat. Vi takker med dette for oss og ønsker alle en god eksamenstid og god jul!

Sosiale mediers dysfunksjoner

Det har alltid fascinert meg hvordan enkelte har evnen til å vri alt til å handle om noe annet enn det det egentlig gjør. Du skal ikke lete lenge i VGs kommentarfelt, før du kommer over kommentarer som underforstående sier noe om vedkommendes holdninger til forskjellige fenomener i samfunnet. Kommentarene under er hentet fra VGs sak om en slange som hadde sneket seg inn i leiligheten til en kvinne som var redd slanger:

"Blir so klart slept fri denne og, so alt anna her til lands!"

For en stund siden var jeg på et foredrag organisert av Fordommer Fordummer. Et av temaene her var nettopp kommentarfelt på sosiale medier. Hovedpoenget var hvor mye skumle ytringer det finnes der ute. I boken Sosiale medier i samfunnet, skriver Jan Frode Haugseth om det han kaller "frustrerte fellesskap". Frustrerte fellesskap betegnes som en gruppe mennesker som får utløp for sine negative følelser rundt en sak eller person, via sosiale medier. Som regel er det tiltalte i voldtektssaker, pedofilisaker og barnedrapssaker som får gjennomgå, men jeg vil påstå at vi ser mer og mer av hatkommentarer rettet mot innvandrere. Et poeng som Haugseth kommer med er at mange av kommentarene som oppstår i slike saker er både usmakelige eller usaklige, men at de færreste virkelig mener det de skriver via sosiale medier, som for eksempel at de skal drepe ordføreren i Vågå for det han har gjort.

Poenget med dette blogginnlegget er egentlig å opplyse folk litt mer om hvilke dysfunksjoner sosiale medier har, og da spesielt kommentarfelt, hvor folk kan ytre seg (mange steder også anonymt) om det de føler for. Selv har jeg aldri kommentert på nettavisers kommentarfelt, da jeg ikke orker å ta del i usaklige diskusjoner. Allikevel leser jeg ofte hva folk skriver, fordi jeg syns det er interessant. Jeg blir både provosert, sint, glad, lei meg, forbanna og sur. Poenget er allikevel: jeg sier ingenting. Og jeg tror det er mange som kan skrive under på det samme. Jeg lar dem kommentere som de vil. Og som Haugseth nevner i boken sin, vil de færreste gjennomføre de handlingene mange av dem sier de skal.

Det som er farlig med å holde kjeft i en situasjon der folk kommer med hatfulle ytringer om hva slags fæle ting de ønsker å gjøre mot andre, er konsekvensene det faktisk kan få. Jeg har lyst til å trekke frem et spesielt tilfelle: På Fordommer Fordummer-foredraget avsluttet foredragsholder Øystein Strømmen (anerkjent for sitt arbeid med å kartlegge høyreekstreme konspirasjonsteorier) med noe som gav meg en klump i magen. Etter 22.juli fikk han tips om et høyreekstremt nettforum, der ABB visstnok skulle være bruker. I juli 2010 hadde noen kommentert noe som: "de utøyene på Utøya burde vært skutt alle sammen, for å kjempe for at innvandrere skal få bli. Så langt Strømmen kunne se, var ikke denne kommentaren skrevet av Anders Behring Breivik.

Litteratur:
Haugseth, Jan Frode (2013). Sosiale medier i samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget

Double dip

Hva slags harme er det George vekker? For Garfinkel var det å bryte opp en norm en måte å få innsikt i andre aktøres forhold og kompetanse til de normene som strukturerer våres relasjoner til hverandre. Men hva med de som ferdes på sosiale arenaer hvor de ikke har den grunnleggende kulturelle kompetansen og forståelsesrammer av de styrende normer? Har du noen gang opplevd å bryte normer du ikke visste eksisterte med en påfølgende sanksjon?

Demokrati på Twitter

Prøver å være morsom

Jeg skaffet meg Twitter fordi jeg syntes at jeg er så morsom. Gjennom dette mediet ønsket jeg å se om andre syntes det samme og se om jeg kunne få noen reaksjoner. Jeg har ofte sterke meninger, om viktige ting – og om mindre viktige ting. Disse kan jeg lett gi utløp for gjennom en kanal som Twitter. Det blir ikke helt anonymt, men samtidig heller ikke helt ekte. Heldigvis er ikke jeg den eneste som tenker slik. Veldig mange mennesker har en profil der; politikere, kjendiser, organisasjoner – og helt vanlige mennesker. Noen har det for å sende et budskap, andre har det kun for moro skyld. Twitter gir altså rom for alt fra diskusjoner til kampanjer, folk er ærlige og kan si sine meninger. Det kan på noen måter passe under definisjonen av et direkte demokrati.

Jeg googla «sosiale medier, sosiologi» for å se om jeg kunne finne noe som kunne forklare dette fenomenet – empirisk eller teoretisk, men det ga meg for mange resultater. Dermed gikk jeg over til noen litt mer avgrensede søkemotorer, som Idunn og Isi Web Of Knowledge, der man kan finne tidsskrifter og faglige artikler. Her «ramlet» jeg over en artikkel om sosiale medier og demokrati skrevet av Pål Ousland Holte. Den tar for seg spørsmålet om hvorvidt de sosiale medier er en arena for politiske spørsmål og demokrati, eller om det bare er for å få oppmerksomhet.

Relaterer til studenter

Det vi i dag legger i begrepet « moderne demokrati», har sine røtter fra det greske demokratiet i Athen. Dette fungerte gjennom en folkeforsamling i Akropolis, som var en arena der man kunne ta opp politiske spørsmål der ledere faktisk ble valgt inn. Det var et rullerende byråkrati som stadig var i forandring. En møteplass der alle kunne si det de mente og ha en aktiv deltakelse. Her er det mulig å trekke likheter mellom dette demokratiet og måten Twitter fungerer på. Holte bruker ordet «strukturlikhet», men presiserer at den ikke er sterk nok. Til forskjell fra det greske demokratiet er Twitter åpent for alle som har tilgang til internett, det er altså ikke en lokal kontekst og heller ikke en liten befolkning. Dette gir igjen at den personlige dimensjonen svekkes, fordi vi har mulighet til å være anonym.

For å bruke meg selv som eksempel kan det nevnes at jeg bruker Twitter for humorens skyld. Jeg er ikke ekte, men prøver å fremstå som en morsommere og ganske annerledes utgave av meg selv. Det er dette Holte beskriver som sentimentaliseringen av det offentlige rom. Alt gjøres med mye mer følelser og drama enn det er i virkeligheten. Man stiller seg ofte bak et annet navn, noe som svekker den demokratiske siden ved Twitter og heller skaper en iscenesatt arena som handler om fremvisning av seg selv. Holte beskriver de sosiale mediene slik:

Klarer å være litt morsom

«Sosiale medier er dessverre mer en scene for fremvisningen av det postmoderne urolige selvet, mer en arena for ekshibisjonistisk jåleri fra en bortskjemt urban middelklasse enn et forum for gjennomtenkt politisk analyse og kritikk»

Så man kan kanskje kalle Twitter for en lekeplass for oss mennesker. Der tror vi at vi er politisk engasjert og at vi sprer viktige budskap, men egentlig så er det bare en arena vi kan late som om vi er en annen og fremstå som uavhengig av tid og sted. Tydeligvis har jeg gjort en dårlig jobb som morsom «tvitrer», jeg har i alle fall ikke mange følgere. Kanskje jeg ikke har vært falsk nok?

Litteratur

Holte, Pål Ousland (2012). Sosiale medier og demokrati. Stat og Styring Nr. 2. Universitetsforlaget.

"Jeg er meg selv!" - sa alle i kor

Vinteren melder sin innmarsj og det er på tide å pakke seg inn i vinterjakker, skjerf, votter, luer og stilongs. Mens jeg trasker til bussen i boblejakken jeg arvet av farmor ser jeg dem. I år som i fjor. De finnes fortsatt. Hvem? Jentene med canadagoose-jakker, acneskjerf og carharttluer, vel. Alle jentene ser like ut bakfra, uansett form, farge og fasong.

Noen surner sikkert av dette innlegget, men det er ikke ment som kritikk. Jeg er bare veldig nysgjerrig på hvorfor akkurat disse tre plaggene har blitt SÅ populære. Det er ingen hemmelighet at canada goose-jakken koster over 6000 kr. Ei heller at et acneskjerf (hvordan bestemte de forresten at merket skulle hete Acne?) koster rundt 900. Heller ikke at de carharttluene ser helt dust ut når absolutt alle går med dem (helst inne).

En av grunnene til at disse tre produktene har blitt så populære vil jeg hevde at er på grunn av at alle kjendisene har dem. Det er som regel slik det starter. Tone Damli får terningkast 6 av Jan Thomas, iført dette, og da følger alle andre etter. Glemt er det faktum at Damli ser bra ut i ALT, og folk kler seg som henne uansett. 

Andre som bidrar til at vi kjøper disse produktene er bloggerne, som bader i gratis acneskjerf og canadagoosejakker, samtidig som de er i mot ekte pels.

Er det mulig å finne en sosiologisk forklaring på hvorfor noen produkter blir mer populære enn andre? Vi skal se bort i fra vanlige forklaringer som: «den er sykt varm og fin da!» da det finnes både jakker, skjerf og luer som også er det, men som ikke koster fletta.

Det kan være nyttig å ta i bruk teorien om iøyefallende forbruk for å forklare en slik trend. Teorien går ut på at man ønsker å vise hvem man er og hvem man vil være, gjennom sitt forbruk. Det man kjøper har ikke nødvendigvis en funksjon i seg selv, men er ment til å imponere andre (Schiefloe 2011). Greit nok, canadagoosejakker og acneskjerf har sin funksjon, men jeg skjønner bare ikke at det skal være nødvendig med en vinterjakke til over 6000 kr.

Professor Per Morten Schiefloe sier også at forbruk kan virke både ekskluderende og inkluderende (2011). I dette tilfellet er det tydelig at forbruket av candagoosejakker og acneskjerf virker inkluderende. Man ønsker å vise omverdenen at man (eller foreldrene…) har råd til det samme som alle andre. Eller så kan det rett og slett være at man blir mobbet dersom man har jakke, skjerf og lue fra H&M. Ikke vet jeg.

Men husk en ting! Dersom du først skal kjøpe acneskjerf, MÅ du brette merkelappen utover så alle ser den!!!! Ellers kan du likeså godt kjøpe kopien fra billigkjedene!

Har dere disse (eller lignende) produkter? Hvorfor akkurat disse?

Sosiale Bevegelser

Rosetogene etter terrorangrepet 22. juli, fakkeltog mot pels, den arabiske vår eller folkemengder som samles mot budsjettkrisen i USA. Vi observerer forskjellige sosiale bevegelser gjennom medier eller på torget. Hva er det som kjennetegner slike sammenslutninger av mennesker? Kan vi si noe mer generelt om dem?

Helt konkret har vi med en mengde mennesker å gjøre. Men er dette nok? En togstans på Oslo S vil føre til at en stor mengde mennesker står sammen, ja kanskje like tett som i rosetoget eller fakkeltoget. Mange mennesker samlet på et sted er dermed ikke nok til å se på det som en bevegelse. En eller annen form for interaksjon mellom individene må forekomme slik at helheten (bevegelsen) blir mer enn summen av delene. Vi snakker dermed om en sosial bevegelse.

Emile Durkheim, en av sosiologiens fedre, bruker begrepet sosiale strømninger (social currents) for å beskrive de delte meningene som medlemmene i bevegelsen måtte dele, samt bølgen av entusiasme eller indignasjon som griper individene under slike sammentreff. Det oppstår dermed noe nytt gjennom den sosiale interaksjonen mellom individene som ikke lar seg forklare i hver enkelts bevissthet. 

Det kan dermed hende at personene på Oslo S blir grepet av en slik strømning hvor harme og forakt mot NSB skulle bre om seg, ja bunne ut i et folkelig opprør. Da slike opprør er sosiale bevegelser som oppstår mer ad hoc er det interessant å se om vi kan forklare noen av mekanismene som drar slike spontane opprør igang og eventuelt vedlikeholder dem.

Sosiologen Mark Granovetter forklarer deltakelse og eskalering i kollektiv atferd med terskelteori. Konseptet går ut på at en person vil ha en terskel for deltakelse i den kollektive atferden/bevegelsen. En person med terskel 0 vil dermed lettere bli med i atferden, hvor en med terskel 4 vil delta om han/hun observerer flere deltakere også deltar i atferden. Terskelteorien kan dermed forklare hvordan et opprør mot NSB sin kundeservice kan eskalere under en togstans, men også hvorfor den ikke eskalerer. Skulle det ikke være en gruppe mennesker med for eksempel terskel 3 vil bevegelsen stoppe, og de med høyere terskel vil dermed ikke henge seg på.

En annen trend i samfunnet er hvordan sosiale medier og andre kommunikasjonsteknologier kan påvirke sosiale bevegelsers karakter både før og under hendelsen. For eksempel til mobilisering eller reorganisering av sted for møte. For eksempel om en motdemonstrasjon skulle flyttes, eller Justin Bieber.

Endrer kommunikasjonsteknologiene også «slagkraften» i sosiale bevegelser ved at flere og flere sosiale og politiske spørsmål flyttes over på internett og sosiale arenaer? Kan det hende at mange saker drukner i mylderet av Facebookgrupper og Twitter-hashtags? Er det nok deltakelse å trykke like på en sak? Og hva er isåfall terskelen for det i forhold til deltakelse på torget?

Hvorfor Frp?

Finnes det en hemmelighet bak?

Vi har hatt en ny regjering i litt over en måneds tid nå. For oss i Norge er det et stort skift på en liten skala. Selv om det, ideologisk sett, er veldig store forskjeller mellom Stoltenberg II-regjeringen og den nå sittende, vil det være begrenset hvor store forskjeller de kan klare å utgjøre. I alle fall i løpet av fire år. Fra resten av verden har vi i de siste dagene sett i media at reaksjonene er større. Det er ikke akkurat en nyhet at Frp blir kritisert for, eller tatt for å være et rasistisk parti, men kritikken og spørsmålene blir kanskje enda større når de blir valgt inn i regjering. I tillegg er dette utenforstående land som stort sett kun får medias bilde av de politiske skillelinjene i Norge.

  

Personlig undrer jeg meg fremdeles til tid og annen over hvordan vi kan ha et parti som Frp i regjering, men jeg liker å tenke at «demokratiet har tatt et valg» og prøver å respektere det. Det får meg innimellom til å tenke at flere folk i Norge er for dumme for demokratiet, men det blir liksom litt vel irrasjonelt. En måte å se på denne velgeratferden er gjennom politiske og sosiologiske skillelinjer. Det finnes en rekke sosiologer og statsvitere som har utviklet modeller for å finne ut av akkurat dette – hvorfor stemmer folk som de gjør? De mest aktuelle i dette tilfellet er kanskje Martin Lipset, Stein Rokkan, Henry Valen og Ronald Inglehart, der de alle kan sees på som et bidrag til det vi i dag kaller skillelinjemodellen. I tillegg har Magnus E. Marsdal skrevet en bok om Frp og deres suksess, som også kan fortelle en del om hvem og hvorfor som stemmer på partiet.

Tok med dette sitatet for moro skyld.

Skillelinjemodellen går ut på å trekke linjer mellom sosial struktur og adferd. Det handler altså om at det å skape identifikasjoner ofte kan føre til gruppetilhørigheter som igjen påvirker atferden vår. Enkelt sagt vil dette innebære at folk vil stemme på det partiet som passer sin identitet best. For 50 år siden var disse skillelinjene ganske mye tydeligere, da hadde vi grupper i befolkningen som kunne deles inn i bønder, arbeidere, kristne osv. Disse gruppene fikk etter hvert tilhørighet i forskjellige partier; Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Kristelig folkeparti. Forskjellen fra denne tiden og nå, er at vi ikke kan gi like klare bånd mellom velgere og partier. Hvilken gruppe, eller skillelinje, definerer Fremskrittspartiets velgere? I følge Magnus E. Marsdal er den typiske Frp-velger en som liker Grandiosa, er lavt utdannet og dermed har lavere inntekt, i tillegg leser personen VG og Se og Hør fremfor Aftenposten(2008). Dette er altså en som kunne ha passet under den «gamle» arbeiderklassen. Dette er jo både morsomt og skummelt på en gang. Det er morsomt for meg, fordi jeg (nesten) er så langt unna Frp man kan komme, på den politiske høyre-venstre aksen, og (heldigvis) ikke kjenner meg igjen Marsdal sin beskrivelse. Det er skummelt fordi det tydeligvis finnes så mange av dem. Lavt utdannede, usunne og irrasjonelle mennesker. Å stemme på et parti som vil gjøre velferdsgodene dårligere og «ta fra de fattige», er jo ikke det beste for disse velgerne som stemmer Frp. Det er fristene å konkludere med at de tydeligvis ikke vet hva som er best for dem selv.

Kommer eplet noen gang til å råtne?

Hvis disse faktorene innebærer at de gamle skillelinjene er blitt svekket, har vi da kanskje fått noen nye? Inglehart (1999) viser at den økonomiske utviklingen fører til spesifike forandringer i verdier og trossystemer relatert til funksjonelle behov. Kanskje har vi blitt så rike at det som var viktig for en gruppe før, ikke lenger er like relevant? Jeg tror vi tar velferdsgoder for gitt, at vi er blitt bortskjemte av å bo i verdens rikeste land og at dette muligens også vil bidra til å svekke det trygge systemet vi har i dag. Kanskje er det derfor folk stemmer på Frp, de har det så godt at de ikke aner konsekvensene av de egoistiske valgene de tar.

Litteratur

Ingelhart, Ronald (1999) Postmodernization erodes respect for authority, but increases support for democracy. Critical Citizens. Global support for democratic governance. Oxford: Oxford University Press.

Listhaug, Ola (1989) Gamle og nye modellar i valgforskninga. Eit oversyn. Tidsskrift for samfunnsforskning. Nr. 4

Lipset, Seymour M. og Stein Rokkan (1967) Party Systems and Voter Alignments. New York: Free Press

Marsdal, Magnus E. (2008) Frp-koden. Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess. Oslo: Manifest.

Rokkan, Stein (2006) Fastfrysingstesen. Stat & Styring, Nr 02.

I -> K -> E -> A

For ikke lenge siden dumpet det en aldri så liten katalog ned i postkassen, en katalog som både er elsket og hatet. Jeg plukket den opp, så på forsiden og med ett var jeg gått rett på limpinnen. Det som fanget min interesse var IKEA-katalogen. Til vanlig er jeg ikke den stereotypiske damen som går av skaftet fordi jeg gleder meg helt vilt til å tilbringe en hel dag blant bestikk, håndklær, duftlys og annet nips. Jeg vil mer si at jeg er som en stereotypisk mann, som helst skulle ønske at IKEA ikke eksisterte. Ikke i min villeste fantasi ville jeg selv foreslått at det var en god idé å ta turen innom det beryktede varehuset. Men nå var det for sent, jeg hadde allerede gått i fellen, funnet fram en penn og krysset ivrig av alt jeg ville ha. Velger å skylde på at jeg har kjøpt meg leilighet, og dermed blitt over gjennomsnittet opptatt av hvordan jeg har det hjemme. Noe som jeg igjen skylder på sosiale medier! Min nye kjærlighet til IKEA må rasjonaliseres..

Etter et par runder gjennom katalogen er det på tide å dra avgårde. Bilen parkeres og jeg gleder meg til å kjøpe noe nytt jeg “absolutt” trenger. Jeg går ut av bilen, de store gule bokstavene lyser mot meg. Som en ildflue trekkes jeg mot inngangen. Inn døren og opp trappen går jeg i første felle, restauranten lokker med middagsduft og jeg er sulten, 150 kr brukt før jeg har kommet meg inn i selve varehuset. De meget kulinariske kjøttbollene konsumeres raskt, jeg setter brettet på anvist plass og rusler videre. 

Tanken slår meg, IKEA er temmelig idiotsikkert. Det finnes flere plater med kart over hvor de ulike avdelingene befinner seg i varehuset, målebånd og notatblokker er strategisk plassert rundt hver en sving og skulle du være skikkelig i tvil om neste steg er det bare å følge pilene langs gulvet. En annen sak med IKEA er at det er meget enkelt. Dersom jeg ønsker å kjøpe en stol må jeg bare finne den jeg liker best i utstillingen, deretter notere ned hvor den står på selvplukklageret. Jeg slipper alt som heter selgere som prøver å lure på meg masse ekstra jeg egentlig ikke trenger!

Selvplukk på høyt nivå!

Men så midt mellom nyforelskede par på jakt til møbler til sin felles leilighet, kommende småbarnsforeldre som velger barneseng og studenter på utkikk etter gode tilbud, får jeg plutselig en åpenbaring. Som et lyn fra klar himmel husker jeg plutselig hvorfor jeg i utgangspunktet ikke liker IKEA, jeg er fanget! Når du først har gått inn, kommer du deg nesten ikke ut. Det sies at det eksisterer snarveier, men når du har stedssans som en hamster i et svømmebasseng oppleves det mest rasjonelt å ikke utfordre skjebnen. Pilene følges motvillig, men slavisk.

Heldigvis ingen tvil..

Det finnes flere sosiologiske forklaringer og teorier angående forbrukerkultur. Men jeg velger en teori som kalles mcdonaldization, denne brukes i første omgang for å forklare atferd og oppbygning av hurtigmat kjeder. Men kan også overføres til andre områder. For det første kan det være viktig å ta for seg effektivitet, på IKEA kan du selv sjekke priser, du rydder selv av bordet i restauranten og du plukker selv hva du ønsker fra varelageret. Videre er det også viktig å inkludere kalkulerbarhet, som er et fokus på kvantitet over kvalitet. På IKEA er eksempelvis den personlige servicen på et minimumsnivå, i tillegg finnes det egne kasse for de med mindre enn 15 varer. Du kan altså selv velge om du vil ekspedere deg selv eller stå i kø til kassen som er

betjent av en ansatt. 

Ingen grunn til å ta kontakt med de ansatte!

IKEA er også meget forutsigbart, du vet hva du får uavhengig av geografisk plassering av varehus. Utforming, kvalitet, vareutvalg og kjøpsprosessen er tilnærmet lik både i Sverige og Norge. Eksempelvis er bruksanvisninger utelukkende illustrert med bilder uten tekst, slik at varene enkelt kan distribueres over hele verden. Muligens det viktigste punktet i teorien mcdonaldization er hvordan det rasjonelle blir irrasjonelt. Selve IKEA som konsept er godt gjennomført, men når en skal gjøre alt selv er det vanskelig å få mersalg og en ser tendenser til lange køer selv om det i teorien skal være effektivt med selvbetjening. Til sist kan det være frustrerende for kunden med lite synlig betjening, særlig ved dyre kjøp som baderomsinnredning eller kjøkkenløsninger. Dette kan igjen resultere til at man velge å betale for kompetanse hos konkurrenten. Altså, IKEA taper de dyre salgene som en konsekvens av lave kostnader og mangel på kompetente selgere. I teorien rasjonelt - irrasjonelt i praksis


Litteratur:

Ritzer, George (2011). Sociological theory. New york: McGraw-Hill.

Flykabinens tragedie.

Vi har alle gjort det. Kanskje bare en gang, eller noe få og noen gjør det flere ganger i måneden. Noen gleder seg veldig og tenker på det  mange dager i forveien, mens andre igjen synes det er noe voldsomt slit som må nøye planlegges og flere er så rutinerte at de kunne gjort det i blinde. Jeg snakker selvsagt om det å skulle reise med fly! Det er utrolig mange som sier “ååh, jeg bare elsker å reise”. Jeg er en av de som ikke synes reisen i seg selv er så morsom, men er storfornøyd når jeg ankommer målet.

Ut på tur - aldri sur.

En av de tingene som forbauser meg mest med mennesker på reise, er hvordan de på et øyeblikk forvandles fra velfungerende individer - til en stor saueflokk. Se for deg gaten før du går om bord i flyet. Tilstanden i området ca 45 minutter før avgang er temmelig rolig og behersket, men ca 20 minutter senere skjer det noe merkelig. Du står der midt i virvaret at usikre eldre, stressede forretningsmenn og småbarnsforeldre, og når de som arbeider med innsjekk begynner å forberede - da skal plutselig alle stille seg nærmest disken. Meg først!  

Stille før stormen!

Vi beveger oss nå inn i en mer krevende del av reiseprosessen. Som et tips vil jeg anbefale å sjekke om du har småbarn eller spesielle behov. Vi vet alle at av praktiske årsaker er det best om disse får gå først om bord i flyet. Dersom du konkluderer med at du hverken har småbarn eller spesielle behov, vennligst trekk tilbake og slipp disse fram. Det kan også virke som reisende har et annet problem, dette omfatter både evnen til å forstå informasjon og tolkning av tall.  Når de som sjekker inn informerer to ganger om at “ vi ber om at de fra rad 12 og bakover boarder først” er det urovekkende at de som ikke sitter på rad 12 og bakover bestemmer seg for at det er en god idé å gå ombord i flyet. Har store deler av befolkningen problemer med tall, og burde det gjøres noe med matteundervisningen?

Omsider, når alle har kommet seg inn i flyet er det meste som regel greit, flyet letter og alt er bra. Når du allerede befinner deg høyt opp i luften i en flyvende metallkoffert er det egentlig ikke så mye du får gjort med at sidemannen ikke har dusjet de siste fire døgnene, barn som gråter hysterisk og husmødre som på forhånd har ramlet både en og to ganger ned i parfymeflasken. 

Endelig, alle på plass.

Men ved reisens slutt ser vi igjen noe interessant, i det øyeblikket lyset for fest setebeltet slukkes hiver de reisende seg ut i midtgangen. De som ikke var rask nok ut i midtgangen står i ubehagelige bøyde posisjoner, klare til å presse seg ut. Hvor ble folkeskikken av? Det som kanskje er aller mest irriterende med å reise er når en skal hente ut bagasjen. Som sild i tønne stiller man seg tett opp til bagasjebåndet, man må for all del ikke risikere at noen andre kommer til. Det er jo tross alt bare merket opp en linje man skal stå bak, veldig vanskelig! Et nytt råd til bedre reising er å prøve å huske hvordan kofferten din ser ut - kanskje feste på et kjennemerke eller investere i briller dersom du ikke kan se på litt avstand.

En vanskelig beskjed..

Finnes det en sosiologisk forklaring på hvorfor vi skaper kø og irritasjon for oss selv. Hvorfor oppfattes det rasjonelt å oppføre seg som egoister utstyrt med skylapper? Oppfører man seg på denne måten bevisst eller vet man ikke bedre?  For å forsøke å gi en forklaring kan en ta i bruk teorien allmenningens tragedie. Dette er når atferd som oppfattes fornuftig på individnivå, kan være ødeleggende på kollektivnivå. Teorien virker passende, det som utgangspunktet gagner de som har presset seg først - er i en større sammenheng ødeleggende. Resultatet av dette er lav effektivitet og høy irritasjon. Det går desverre ikke raskere å få bagasjen dersom du står presset mot bagasjebåndet og det går heller ikke raskere dersom en opptar midtgangen. Snarere tvert i mot.

- Fikk du noe å tenke på?


Litteratur:

Schiefloe, Per Morten (2011). Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse.
Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Det røde rommet.

Langt mot nord i langstrakte Norge finner vi vakre, ville og spennende Finnmark. En fantastisk landsdel der naturopplevelsene står i kø. Mørketiden byr på dansende nordlys, en klar stjernehimmel, skarp vinterluft og ferdsel med snøscooter. Den ville våren når issvullene over lakseelven brytes, blåklokken som vokser i veikanten og måkeegg som kan plukkes. De lange sommernettene med midnattssol, nattfiske, og teltturer. Høsten med sitt fargespill, jakt og turer i bærmarken. Finnmark byr på seg selv, hele året!
 
Nord for polarsirkelen ligger diamanten Hammerfest. En by med herlig varme, engasjement, stolthet og mennesker med kjærlighet til byen sin. Særlig sistnevnte kom til syne da en av byens kulturskatter sto i fare for å forsvinne. Redrum, et av byens viktigste møtesteder ble nesten nedlagt da tidligere eier av flere årsaker ikke skulle fortsette driften. En superhelt ved navn Caroline Greiner, skulle opprinnelig ha et intervju til avisen Hammerfestingen der hun er redaktør. I stedet ble dette starten på et prosjekt for å redde kafeen, og det ble igangsatt en kronerulling. For å gjøre en lang historie kort viste hammerfestingene seg fra sin aller beste side, både private og næringsliv donerte store summer. Samtidig engasjerte flere artister seg i redningen - deriblant Kaizers Orchestra og Violet Road! Carolines engasjement og stå på vilje bar frukter, og Redrum ble reddet i tolvte time!

Caroline forteller hvor mye som er samlet inn - Samtidig legger hun inn bud!

Så hvorfor er Redrum så viktig bymiljøet i Hammerfest? Selv har jeg en forkjærlighet til byen, og er muligens inhabil i vurderingen. Men tanken slår meg, Redrum er så mangt. Redrum er kafeen med de beste burgerne, Redrum forvandles med et knips til fotballpub, Redrum har den kuleste scenen med de dyktigste artistene som skaper heftige musikkopplevelser, Redrum er for mange det beste utestedet og har gjester i alle aldre. Redrum er så mye - for så mange.

Verdens beste burger.

Ved en mer faglig forklaring på hvorfor det å redde Redrum var så viktig, kan en ta i bruk sosiologiske teorier angående felleskap. Oldenburg kaller en arena hvor et gruppemedlemskap kan dannes for “tredjeplasser”. Videre forklarer Oldenburg en “tredjeplass” som et offentlig sted for uformelle møter, man trenger ikke medlemskap og alle er velkomne. En kafe med sin lange åpningstid er et perfekt sted for ulike grupper stamkunder. Som nevnt ovenfor har Redrum mange “bruksområder” og en kan med dette argumentere for det var nettopp de ulike funksjonene førte til at det var utrolig viktig for lokalbefolkningen at Redrum måtte bestå.

Vi har i de senere år utviklet et nytt og moderne samfunn, og postmodernitet er et ofte brukt begrep om samtiden. Som individer i et postmoderne samfunn har vi større grad av sosial mobilitet. Sosiologen Bauman beskriver samtiden som den flytende modernitet. Samfunnet er blitt mer flytende, har færre forpliktelser og sosiale former forandrer seg med en hurtig frekvens. Individet står i et skille mellom ønsket om frihet og sikkerhet i felleskap. Bauman mener at en forening av frihet og fellesskap er en vanskelig oppgave. Det argumenteres for at individene i takt med økt frihet i større grad blir avhengige av å skape tilhørighet og opprettholde sosiale bånd. Søken etter tilhørighet blir intensivert.

Så kanskje det er nettopp derfor Redrum er så viktig for Hammerfest. Med alle sine bruksområder som kafe, fotballpub, konsertlokale og utested er dette et sted mange møtes. Her ser du alltid kjente fjes, betjeningen kjenner deg igjen - og vet at du ikke liker tomat på burgeren, du skåler med fremmede på konsert, samles til kamp som ihuga supporter og studenter på juleferie gleder seg til en kveld ute for å møte kjente. Redrum er et viktig samlingssted som skaper tilhørighet og sosial relasjon. En del av bybildet og en del av hammerfestingene. Måtte det forbli slik!

Konsert med Violet Road - stemning!

- Har du en stamkafe eller et fast utested?


Litteratur:

Tjora, Aksel (Red) M.fl. (2012) Sammen i byen - En sosiologisk analyse av urbane naboskap, nærmiljø og boligens betydning. Tapir Akademiske forlag, Trondheim. 

«Hvorfor kan man ikke derivere en dragvolling?..

-Fordi de ikke har noen funksjon!» - dette var det første jeg fikk høre da jeg fortalte en kompis av meg at jeg skulle begynne på NTNU, nærmere bestemt Dragvoll. Ikke vet jeg hvor han fant motet til å si noe sånt, han hadde ikke engang kommet inn på NTNU…

Dette innlegget har ikke som hensikt å prøve å argumentere for at Dragvoll er bedre enn Gløs. Ei heller å prøve å forsvare Dragvoll. Det blir å synke ned på gløsingenes nivå, og det tar jeg meg ikke tid til. Det jeg derimot ønsker er å prøve å finne en forklaring på hvorfor denne kampen mellom Gløshaugen og Dragvoll (eller, rettere sagt, Gløshaugens kamp mot dragvoll) eksisterer. Jeg er interessert i å finne ut hvordan disse holdningene mot Dragvoll har blitt så internalisert i den typiske gløsingen, at jeg bare må forvente å få: «Du går på DRAGVOLL, da, hva vet du?» slengt etter meg på byen.

En fredags formiddag tok to av bloggruppens medlemmer seg en tur ned på Gløshaugen for å observere litt. Selv følte jeg at jeg trengte meg inn i fiendens territorium. Jeg var redd for at folk skulle se at jeg var dragvolling. Her hørte jeg ikke hjemme, og jeg følte at det syntes. Kanskje var det fordi jeg bar skolebøkene mine i veske og ikke sekk?

Idealtyper er forenklede bilder av typiske trekk ved et sosialt fenomen. Idealtyper kan brukes for å sammenligne sosiale fenomener med hverandre. Vi kom fram til at en idealtypisk gløsing går med allværsjakke (klar for alt slags vær!), joggesko (bra for føtter og rygg), skjorta ned i buksa (sikret mot trusestrekk) og sekk (bra for rygg og skuldre). Gløsingene går fort, det er gutter over alt og mange går i linjeforeningsgenser. En idealtypisk dragvolling går med veske, strikkegenser (det er kaldt på Dragvoll) og skjerf (se forrige parentes). Selv om det ved første øyekast kan være lett å se om en person er dragvolling eller gløsing, vil jeg ikke påstå at dette er et grunnlag for disse holdningene mot dragvollinger.

Uttrykket inngruppe betegner grupper som man selv identifiserer seg sterkt med. For å forsterke «oss»-følelsen, kan det være nyttig å ha en annen gruppe som man tar avstand fra som «de andre», altså en utgruppe. Medlemmene av en inngruppe favoriserer andre i samme gruppe, og tar avstand fra andre (Schiefloe 2011).  Det kan virke som om dragvollinger er utgruppen til gløsinger, og at for å styrke følelsen av at «vi er gløsinger», er det naturlig for dem å gjøre det tydelig at de hvert fall ikke går på Dragvoll! Det får være greit, tenker jeg. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Dessuten møtte jeg en fyr på byen en kveld som sa: «jeg vet at jeg ikke burde si det, men jeg tror faktisk at dere dragvollinger har bedre innsikt i samfunnet vårt enn det vi gløsinger har. Vi sitter jo bare med huet ned i matteboka, mens dere lærer om det som virkelig skjer i samfunnet».

Uansett hvordan man vrir og vender på det, kunne ikke verden gått videre uten utdannede folk fra både Dragvoll og Gløshaugen. Så jo, det er vel mulig å derivere folk på Dragvoll også. Hvis det hadde gått an å derivere mennesker da. 

Det kan se ut som at kampen mellom gløsinger og dragvollinger aldri vil opphøre. Allikevel er det spennende å se at med en gang en HIST-elev entrer rommet, er gløsinger og dragvollinger plutselig blitt ett: Vi går på NTNU!

UKEfølelsen

Tiden opphører i fellesskap

Jeg har det siste halve året hatt muligheten til å være del av et intenst, spennende og nært fellesskap, der jeg har jobbet som frivillig. Det hele ble fullført og avsluttet med en tre uker lang festival, nemlig UKA. Etter å ha lest om festivalfellesskapsfornemmelser (Tjora 2013) fikk det meg til å tenke over min egen festivaldeltakelse og hvordan denne kan sammenlignes med konseptet om festivalfellesskap. Selv om UKA ikke er en festival som «alle andre», uten et spesifikt avgrenset område, uten camper og masse telt, er det allikevel en stor og populær festival som skaper fellesskap. Siden det er nettopp dette det handler om er det fristende å lage en metafor her nå, om at i stedet for mange små telt, har UKA et stort – med plass til alle sammen, men det blir kanskje litt vel subjektivt? I forskjell fra Tjora, som har basert studiet om festivalfellesskap på rockefestivaler, har jeg sett på hvordan dette begrepet passer inn og oppleves i en festival som UKA.

Jeg har både jobbet som frivillig og vært deltaker av festivalen, og ofte kombinert begge disse sammen. Dermed bruker jeg min egen opplevelse av UKA som empiri i dette innlegget. Fenomenet «festival» er vanskelig å definere og UKA i seg selv er vanskelig å sette en slags merkelapp på; det er Norges største og eldste kulturfestival, med nye og varierende innslag hver gang den arrangeres. UKA består av alt fra musikk til laiv (et slags rollespill uten manus der deltakerne kun får utdelt en case og en rolle) og har, økonomisk sett, som hovedformål å finansiere Studentersamfundet.

Det første som slår meg er det store, dog indirekte, fokuset på fellesskap i kommunikasjonen blant funksjonærene som jobbet med UKA. Dette ble implementert hver eneste gang beskjeder, informasjon eller en liten motivasjon ble annonser, ofte gjennom sosiale medier og e-mail. Sett i lys av opprettelse av fellesskapsfølelse, kan man si at det også skjer som et kommunikasjonsfellesskap (Delanty 2003) og selv kan jeg bekrefte at det var en effektiv måte. Det gikk stadig vekk igjen begreper som er selvlagd av de frivillige, som sikkert har blitt en tradisjon fordi UKA er 100 år gammel, dette er ord som: UKEfølelsen, UKEhilsen og UKAsjuka. Jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg hørte: «bare vent til du opplever UKEfølelsen», eller hvis det var snakk om et spesielt arrangement så kunne det bli skrevet: «dette skaper skikkelig god UKEfølelse». Det får meg nesten til å tro at dette begrepet faktisk er laget med hensikt å skape en slags UKEfellesskapsfølelse (et ord jeg nettopp lagde selv), og det fungerer. Dette er altså en måte festivalfellesskap oppstår. Ved å bruke ord og begreper som kun omhandler og appellerer til «oss som driver med UKA», skaper en fellesskapsfølelse, og den engasjerer folk år etter år.

God UKEfølelse under åpningsfesten

I begynnelsen av min tid som UKEfunk (funksjonærer i UKA), skjønte jeg ikke helt betydningen av ordet UKEfølelsen. Hvilken følelse er det snakk om? Er det god, eller er den dårlig? Var begge spørsmål jeg stilte meg selv. Jeg stilte meg ganske skeptisk til det hele. Dette varte frem til noen dager før UKA, da vi hadde en programslippfest. Dette arrangementet var kun for UKEfunker og fant sted i Storsalen, full av mennesker og stemning. Det var store skjermer, musikk og masse farger. Jeg opplevde å bli litt dratt ut av meg selv; plutselig sto jeg også og hylte og hoppet som en gal. Dette konkluderte jeg med at var UKEfølelsen, eller var jeg kanskje bare bitt av UKEbasillen? Det er ikke godt og si, hvis fellesskapsfølelsen er for sterk, tror jeg det er vanskelig å stille seg objektivt i en slik vurdering.

Litteratur

Delanty, Gerard (2003): Community. London: Routledge.

Tjora, Aksel (Red.). M.fl. (2013): Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Trondheim: Cappelen Damm.