Tilgjengelighets-avhengighet

Er vi egentlig noen gang "busy"?

Jeg har nettopp hatt en opplevelse som har fått meg til å få lyst til å ta et oppgjør med teknologien og vår avhengighet av den. Thomas Hylland Eriksen skriver i «Øyeblikkets tyranni» at tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent, noe jeg fikk smake på her om dagen, da min mor ikke tok telefonen når jeg ringte. Umiddelbart ble jeg ikke noe særlig bekymret, men ble heller litt irritert over at hun ikke tok den. Jeg ringte på nytt 15 minutter senere, fikk ikke noe svar da heller. På dette tidspunktet begynte jeg å bli en smule bekymret, men jeg var fremdeles mest irritert, og knurret til samboeren min om at det ikke går an å ha en mobil «og så IKKE ta telefonen». 30 minutter senere prøvde jeg nok en gang. Ingen svar nå heller. Nå ble jeg oppriktig bekymret og satt og tenkte på hva som kunne ha skjedd. Har hun blitt påkjørt? Vært i en ulykke?  Kan det være at det er mobilen hennes som er ødelagt? Det siste spørsmålet la jeg fort i fra meg. Noe måtte ha skjedd.

Etter en 15 minutters nervepirrende konsekvensutredning, kom jeg frem til at jeg kunne prøve et nytt tiltak. Jeg ringte pappa og kom til mobilsvareren. Da husket jeg på at han skulle på forretningsreise og var på et fly et eller annet sted i verden. Jeg tenkte bekymret: «å nei, nå må mamma dø helt alene», før jeg bestemte meg for å være litt mindre dramatisk og tok meg sammen. I alle fall litt. Før i tiden kunne jeg huske å ha hatt en hjemmetelefon og ble usikker på om denne fremdeles eksisterte. Det var det første telefonnummeret jeg lærte og det er dette som har brukt å være min nødløsning tidligere når jeg ikke har fått tak i min mor eller far. Denne gangen skulle det vise seg å ikke fungere. «Nummeret er ikke i bruk», kunne det gamle hjemme-nummeret mitt fortelle meg.

Har vi mindre tid eller renner den faktisk bort?

Til slutt bestemte jeg meg for å sende en tekstmelding som et siste tiltak jeg kunne gjøre (i alle fall før jeg måtte ta det virkelig alvorlig).  I meldingen skrev jeg blant annet at: «har prøvd å få tak i deg.» Som om hun ikke kan se det? I tillegg til dette skrev jeg: «blir bekymret når du ikke svarer!»

Det skulle altså vise seg at mamma hadde unnlatt å ta telefonen fordi hun var på besøk hos sin kreftsyke venninne og ikke fant det passende å ta en telefonsamtale der og da. Noe som i grunnen er en helt legitim avgjørelse. Jeg hadde heller ingen større intensjoner da jeg ringte enn at jeg ville prate litt om alt og ingenting. Plutselig følte jeg meg litt dum, samtidig tenkte jeg over at det ikke var så rart at jeg ble bekymret da mamma ikke tok telefonen – nettopp fordi hun vanligvis alltid pleier å ta den. Det kan se ut som om jeg har blitt avhengig av at mamma er tilgjengelig hele tiden, fordi hun med dagens teknologi er blitt nettopp dette. Resultatet er dermed at jeg brukte 45 minutter på unødvendig stress og bekymring, og konkluderer derfor med at jeg ikke skal kaste bort tiden min på denne måten igjen. Hylland Eriksen forklarer at teknologi og tilgjengelighet har gjort at vi har fått dårligere tid nå enn før. Hvis man skal bruke 45 minutter på å bekymre seg hver gang noen ikke tar telefonen, ja, da ser jeg at jeg kaster bort tiden min. 

Noen som kjenner seg igjen?