FNs klimarapport

Karl Marx skrev i Louis Bonapartes attende brumaire at «historien gjentar seg, først som en tragedie, så som en farse». En kan stille seg spørsmålet om historien gjentar seg når verden skal håndtere FN's klimapanel sin siste klimarapport (27. september), som konstanterer med ennå større sikkerhet at den globale oppvarmingen skyldes menneskelig aktivitet. Vil det forbli med snakk eller vil man se endring?

De fleste som leser eller hører om klimautfordringen vil nok gjøre seg tanker som «hva kan jeg gjøre?» «handle mindre?» «hvis alle gjør litt så går det bra?». Ennå flere vil nok hevde at man er maktesløs med mindre man får statsapparatet og internasjonale institusjoner til å sette skuta på rett kjøl. Dette påberoper seg sosiologisk interesse fordi det sier noe om forholdet mellom mannen/kvinnen i gata (aktøren) og hvordan disse forholder seg og ser muligheter til å endre samfunnsstrukturer (f. eks stat, kultur eller økonomisk system for allokering av varer og tjenester).

Det vakte oppsikt under finanskrisen i 2008 da finansministeren fra selveste Sosialistisk Venstreparti oppfordret folk til å handle for harde livet for å holde systemet igang, i en tid hvor man faktisk så en liten bremsing i utslipp av klimagasser grunnet mindre produksjon. Under valgkampen til siste stortingsvalg skapte Miljøpartiet De Grønne (MDG) debatt (og latter) når de ble tolket som et parti som ville «tilbake til 80-tallet» når det kom til forbruksmønsteret. For forbruksvarer er en viktig årsak til den globale oppvarmingen, noe som er trivielt å nevne her, og folk vet dette godt. Ja, faktisk blir bruktbutikker mer og mer trendy. Dette viser fremdeles at det fortsatt er noe som må kjøpes. Dine klær er gamle, men andres gamle klær er nye. Én ting til er alt du trenger, så kan du begynne å leve igjen.

Ved å se på forbrukersamfunnet i et systemperspektiv inspirert av sosiologen Zygmunt Bauman blir noen av disse fenomenene klarere. For at et system skal kunne vedlikeholde seg er det viktig at aktørene sosialiseres til å ønske å gjøre det som er nødvendig for at systemet skal opprettholdes (Bauman 2007: 68). Dette kan gjøres åpenlyst, slik Kristin Halvorsen så seg nødt til å gjøre (formane til forbruk). Eller som Bauman poengterer, foregå i mer sublime former. En kan da reflektere litt over om noe av latteren som ble rettet mot MDG er et produkt av en persons sosialisering inn i et system hvor de ser på det som en selvfølge at de skal kunne opprettholde sin kjøpekraft. Videre kan man også reflektere over om bruktbutikktrenden er en effektiv måte å kanalisere sosialiserte aktører inn mot en mer miljøvennlig handel.

Så vil historien gjenta seg? Hvem vet. Siden vi vet at drivkraften i den globale oppvarmingen skyldes menneskelige aktiviteter, betyr det at samfunnsvitenskapene vil være et viktig verktøy for å forstå de menneskelige mekanismene og drivkreftene som kan løse problemet.

Litteratur:

Bauman, Zygmunt (2007). Consuming Life. Cambridge: Polity Press.