Jeg er et menneske som liker å gi komplimenter. Jeg liker
også å få komplimenter, men jeg mener man må gi for å få. Ofte kan jeg finne på
å gi folk komplimenter uten at jeg helt mener det jeg sier. Hvorfor? Aner ikke.
Plutselig finner jeg meg selv i å si: «Åh den leppestiften kledde du!» selv om
jeg egentlig syns vedkommende ser ut som et mislykket forsøk på å være like sexy som Marilyn Monroe.
Jeg vil tro det finnes mange mennesker som meg. Som slenger
ut komplimenter i hytt og gevær uten å tenke på konsekvensene. Jeg syns veldig
synd på jenta med rød leppestift, som fortsetter å gå med den samme
leppestiften hver gang hun skal på byen bare fordi jeg sa hun var fin. Ups. Jeg
kan jo ikke trekke tilbake komplimenten, kan jeg vel?
Hva sier sosiologien om min trang til å gi folk komplimenter
jeg kanskje egentlig ikke mener? I følge Goffman ønsker jeg å fremstille meg
selv på en spesiell måte ved å gi komplimenter. Alt jeg sier og gjør, fører til
at andre får et inntrykk av meg. Dersom jeg gir mange komplimenter kan jeg jo
få folk til å få et inntrykk av at jeg er et godt menneske!
Jeg må ærlig innrømme at jeg ofte har stusset på hvorfor jeg
gir komplimenter uten helt å mene det. Mange ganger går jeg også til nære venninner
etterpå og sier; «den kjolen var jo egentlig ikke så fin da…». Er jeg virkelig
så opptatt av hva folk mener om meg at jeg må si ting jeg ikke mener? Ja og
nei. Jeg er et menneske som liker at andre mennesker liker meg. Istedenfor å
si: «vær så snill og lik meg!» finner jeg det mer passende å gi komplimenter
for å vise at jeg er en likanes person.
Jeg må også få si at i selvopptatthetens årtusen, gir det
meg mye å kunne gjøre dagen til noen litt bedre. Vi vet jo alle hvor hyggelig det
er å få et kompliment?
Konklusjonen i dette innlegget er vel heller fraværende. Jeg
vet ikke hvorfor jeg gir komplimenter jeg. Er det fordi jeg faktisk vil gjøre
noens dag bedre, eller er det fordi jeg selv vil ha komplimenter tilbake?
Kanskje litt begge deler. Men en liten utfordring til alle der ute: gi
komplimenter til folk! Til mamman din, venninnen din, en på bussen, hun i kassa
på butikken som er jævlig god på å få unna kø og egentlig alle du kommer over.
Gjerne kommenter under hvordan komplimentene ble tatt i mot og hvordan du følte
deg etterpå!
Som ny student i ny by med bare fremmede mennesker har jeg blitt tvunget til å få meg nye venner (det suger faktisk litt) og for å få seg nye venner er man nødt til å klistre på et smil hver dag og få folk til å like deg. En av de tingene som gjør at jeg liker nye mennesker er gjerne at de gir meg komplimenter (helst om meg som menneske, ikke utseende, det blir litt overfladisk) og siden det gjør at jeg liker dem, bruker jeg det samme tilbake for at andre skal like meg :) Hittil er det ganske virkningsfullt, men jeg merker også at noen av komplimentene mine kanskje blir litt overfladiske. Det er virkelig begrensa hvor mange ganger man gidder å si "Så fin du er idag"
SvarSlettJeg slenger komplimenter rundt meg i hytt og pine uten å egentlig tenke noe særlig over hva jeg sier, eller hvem jeg sier det til. Dette er jo kanskje noe jeg burde tenke litt mer over, med tanke på at jeg også kan gi komplimenter til en person, og minuttet etter "baksnakke" samme perosn til venninnene mine. Jeg føler at hvis jeg gir et kompliment til en person, fisker jeg litt etter å få et tilbake også for å bedre mitt eget selvbilde. Det forkommer nok oftere enn jeg tror at jeg kun gir et kompliment for å få noe positivt tilbake fra personen jeg gir komplimentet til..
SvarSlett