Sosiologi, biologi og gener.

It is a curious fact about the intellectual history of the past few centuries that physical and mental development have been approached in quite different ways. No one would take seriously the proposal that the human organism learns through experience to have arms rather than wings, or that the basic structure of particular organs results from accidental experience. Rather, it is taken for granted that the physical structure of the organism is genetically determined, tough of course variation along such dimensions as size, rate of development, and so forth will depend in part of external factors.....

The Development of personality, behavior patterns, and cognitive structures in higher organisms has often been approached in a very different way. It is generally assumed that in these domains, social environment is the dominant factor. The structures of mind that develop over time are taken to be arbitrary and accidental; there is no «human nature» apart from what develops as a specific historical product.........

But Human cognitive systems, when seriously investigated, prove to be no less marvelous and intricate than the physical structures that develop in the life of the organism. Why, then, should we not study the acqusation of cognitive structure such as language more or less as we study some complex bodily organ?

- Noam Chomsky (1975) Reflections on language.

Da filosofen, logikeren og matematikeren Bertrand Russell ble spurt av BBC i 1959  om han hadde en lærdom han ville dele med de fremtidige genrasjonene svarte han:

When you are studying any matter, or considering any philosophy, ask yourself only: What are the facts, and what is the truth that the facts bear out. Never let yourself be diverted, either by what you wish to believe, or what you think could have beneficent social effects if it were believed; but look only and solely at what are the facts.

Det har vært nylige debatter og artikler av Steven Pinker publisert i Morgenbladet hvor han strekker ut en hånd til humaniora og samfunnsvitenskapene om å bli med på revolusjonen som skjer innenfor nevrovitenskap, atferdsgenetikk og evolusjonsbiologi.

Noen sosiologer har latt seg overtale av fakta og tar innover seg genenes betydning for atferd, for eksempel Jeremy Freese (2008: Freese og Shostak 2009), eller i norge Gunnar Aakvaag (2010). Mennesket er et produkt av evolusjon og det burde være opplagt at det er en del av studiet av mennesket (Elster 2007). Allikevel føler jeg mange sosiologer ikke virkelig tar dette innover seg. De går rett og slett imot Russell sine råd. De ønsker å tro at gener og evolusjonen ikke har påvirket oss.

Svar som «det er et samspill» brukes ofte, uten en videre fordypning eller interesse for dette sampsillet, eller en tro på at påvirkningen av mennesket foregår i en form for prosent hvor «50% gener» må bety at resten er miljø. Sagt på en annen måte, de antar at det ikke er et samspill men at de er gjensidig utelukkende. Tallene man kommer frem til i slike statistiske datasett er ikke kausale forklaringer men korrelasjon. To fenomener har en sterk tendens til å gå sammen. For eksempel personlighetstrekk hos tvillinger skilt ved fødsel. Det kan dermed tyde på at det er ett genetisk komponent i personlighetstrekk. Men man kan selvfølgelig innvende spekulasjoner slik som at de som adopterer barn er en spesiell sjikt i samfunnet og dermed har en tendes til å ha like oppvekstmiljø. Holdes derfor miljøvariablene like (konstante) vil genene få ennå større forklaringskraft i variasjonen mellom personene (Freberg 2010). Derfor vil ulike studier også få litt variasjon alt etter hvilken variabler som holdes konstante etc.

Noam Chomsky har et poeng i sitatet inneldningsvis. Tidligere psykologi (for eksempel Skinner sin Behaviorisme) og andre fag som forsker på mennesket har tatt sterkt utgangspunkt i miljøet som årsak til hvordan mennesket blir. Dette har antageligvis også noe med dualismeperspektivet som har preget vestlig filosofihistorie hvor hjernen og kroppen er to separate ting. Som for eksempel hos Rene Descarté. I dagens nevrovitenskap er ikke fokuset på dualisme, men monisme hvor bevisstheten blir sett på som et produkt av hjernen og nervesystemet som er et produkt av evolusjon (Freberg 2010: 4). Som vi videre har lært av Richard Dawkins i Det Egoistiske Genet finnes det gode grunner til å se på evolusjonen fra et gen-sentrert utgangspunkt, men nok om det.

Der hvor Chomsky argumenter for at dette også påvirker kognitive strukturer for språk vil jeg anta at det også påvirker andre strukturer som også er relevante for sosiologien.

Vitenskapene står til en viss grad i forhold til hverandre i form av reduksjonisme (Se for eksempel Elster (2007) og Barkow (2006)) På det laveste nivået kan vi plassere fysikk som, når systemet de jobber med blir for stort og komplisert sender det videre opp til kjemikere som videre sender opp til biologer --> psykologer ---> samfunnsfagene (også finner man fag som kommer i mellomsjikt som for eksempel nevrovitenskap, hvor faktisk dette er et problem hvor de ikke har et annet nivå å sende sine problemer til).

En kjemiker som dermed kommer med spinnville teorier som strider i mot fysikken (som da er på et lavere nivå i form av reduksjonisme) vil enten bli møtt med motstridende bevis fra fysikken eller det vil foregå forskning, for det kan jo hende det lavere nivået også tok feil.

Da psykologien er et mye mer usikkert felt og i likhet med sosiologien forholder seg til forskjellige paradigmer (Thomas Khun) forventer jeg ikke at psykologiske (eller evolusjonsbiologiske) teorier automatisk får forrang i forklaring av komplekse menneskelige handlinger, men sosiologene burde være med å forske på de spørsmålene.

Men hvorfor har jeg inntrykket av at sosiologer og andre samfunnsvitere ikke virkelig vil ta dette inn over seg? En interessant artikkel av sosiologen Terry Leahy (2012) er hvordan «menneskelig natur» ofte er en elefant i rommet i sosiologiske innføringsbøker.

Mener jeg dermed at biologien er alt? Nei selvfølgelig ikke. Har sosiologer en grunn til å bekymre seg for sin disiplin? Nei faktisk ikke. Jeg vil nå argumentere videre for (inspirert av Aakvaag sin artikkel, som nevnt ovenfor) at mye (merk: ikke alt) av sosiologien faktisk kan dra nytte av felt som evolusjonsbiologi. Det er ikke slik at forklaring på det ene nivået gjensidig utelukker det andre nivået (noe jeg føler mange tror), men faktisk utfyller sosiologien.

(Jeg vet dette kan bli et langt og kjedelig innlegg og skal nå prøve å holde meg mer kortfattet. Henviser derfor leseren til artiklene og bruke internett der jeg ikke forklarer godt nok).

Før eksempelet må vi fort ta for oss hva disse forskjellige nivåene av reduksjonisme forklarer. Jeg vil her argumentere for at evolusjonsbiologiske teorier er Ultimate forklinger i Aakvaag sitt eksempel og de sosiologiske er proximate forklaringer. Et eksempel på dette kan vi rask ta fra wikipedia artikkelen og omhandler kort og grovt tidsperspektivet i forklaringen.

Spørsmål: Hvorfor sank skipet?

Proximat forklaring: Fordi det var et hull i båten, mer og mer vann rant inn slik at båten sank.

Ultimate forklaringen: Fordi båten traff en stein og skapte hull i båten.

(Eksempelet jeg tar fra Aakvaag (2010) nedenfor vil være basert på evolusjonspsykologi, en avvisning av dette perspektivet betyr ikke nødvendigvis at du avviser evolusjonsbiologi, da endel nyere evolusjonsbiologi ikke er fullstendig forenelig med alle retninger i evolusjonspsykologi, se for eksempel Buller (2005) for en metodologisk kritkk av selve psykologien og Richardson (2007) for en metodologisk kritikk av adaptive forklaringer)

Gunnar Aakvaag tar i sin artikkel utgangspunkt i Sverre Lysgaard sitt «Arbeiderkollektiv» hvor han (Lysgaard) blant annet tar for seg hvordan arbeiderne på gulvet danner et solidarisk arbeiderkollektiv som en motvekt mot sjefene og samhold. Slike solidariske kollektiver vil opptre når tre betingelser er oppfylt, problembetingelsen (felles situasjon), nærhetsbetingelsen (ikke-anonymitet) og interaksjonsbetingelsen (arbeiderne samhandler mye med hverandre).

Men sier Aakvaag, og dette synes jeg gjelder endel sosiologisk teori

«Det vi derimot ikke finner hos Lysgaard, er en tilfredsstillende forklaring på hvorfor disse tre betingelsene vil føre til dannelsen av et arbeiderkollektiv» (Aakvaag 2010: 275).

Fordi arbeiderne i arbeiderkollektivet står ovenfor et problem, gratispassasjerproblemet. For vær enkelt arbeider vil de være tjent med (individuelt sett) at de ikke er med i gruppen, men at gruppen skaffer de goder (slik endel LO medlemmer klager over ikke-medlemmer som nyter godt av tariffavataler i dag).

For hvorfor oppstår det allikevel samarbeid mellom dem selv om de vær for seg hadde tjent med at alle andre gjorde jobben for dem?

(Før sitatet nedenfor, underbygges det først med evolusjonær spillteori (og fangenes dilemma eksempel), men på grunn av innleggets lengde lar jeg det ligge).

«Evolusjonspsykologien kan videre underbygge denne konklusjonen ved å vise til at i vår evolusjonære forhistorie levde vi mennesker i små grupper av jegere og sankere som lik Lysgaardsarbeidere spilte en form for gjentatte fangens dilemmaer mot hverandre, og at betinget samarbeid i en slik situasjon var den beste strategien for å overleve. Evolusjonshistorisk eksisterte det derfor et seleksjonspress som favoriserte utviklingen av betinget altruisme blant mennesker i form av spontane moralske følelser som typisk «trigges» i den type situasjoner Lysgaard beskriver» (Aakvaag 2010: 276).

Selvfølgelig kan det her innvendes som nevnt metodologiske problemer med evolusjonspsykologien, men eventuell underbyggelse av sosiologisk forklaringer på denne måten med utgangspunkt i evolusjonsbiologi eller andre felt som atferdsgenetikk ønsker jeg hjertelig velkommen.

Jeg føler innlegget nå er mer en langt nok for en blogg, men vil til slutt også nevne David Hume sitt er og bør problem. Hvor han poengterer at det er en forskjell mellom deskriptive påstander (det som er) og normative påstander (det som bør være) og at det ikke er åpenbart hvordan man kan gå fra en påstand fra hvordan ting er til hvordan det bør være.

Jeg nevner dette til slutt fordi mange antageligvis vil tro at (eventuelle)biologiske kjønnsforskjeller (hvordan ting er) skulle skape påstander om hvordan ting bør være. Men, kjøper du tåkefyrste-teorier fra franske postmodernister så kjøper du også troen på at all vitenskapelige “fakta” bare er et produkt av maktkonstellasjoner i samfunnet.

Så hva tenker du kjære leser? Bourdieu, Habitus og gener? George Herbert Mead sin teori om utviklingen av selvet med perspektivtakning som en sentral del. Støtte fra psykologien og «theory of mind» ?

Er jeg fullstendig på bærtur?

Litteratur:

Aakvaag, Gunnar C. (2010). «Samfunnsvitenskapen og den naturalistiske utfordringen» i Nytt norsk tidsskrift nr 10.

Barkow, Jeremey H. (2006). Missing the Revolution. Darwinism for Social Scientist. Oxford: Oxford Unversity Press.

Buller, David (2005). Adapting Minds. Cambridge: MIT Press.

Elster, Jon (2007). Explaining Social Behaviour. More Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge: Cambridge University Press.

Freberg, Laura A. (2010). Discovering Biological Psychology. Second Edition. Belmont: Wadsworth.

Freese, Jeremey (2008: Freese). «Genetics and the Social Science Explanation of Individual Outcomes» i American Journal of Sociology, Vol. 114.

Freese, Jeremey og Sara Shostak (2009). «Genetics and Social Inquiry» i The Annual Review of Sociology 35: 107-128.

Leahy, Terry (2012). «The elephant in the room: Human nature and the sociology textbooks» i Current Sociology 60: 806.

Richardson, Robert C. (2007). Evolutionary Psychology as a Maladapted Psychology. Cambridge: MIT Press.

Tilgjengelighets-avhengighet

Er vi egentlig noen gang "busy"?

Jeg har nettopp hatt en opplevelse som har fått meg til å få lyst til å ta et oppgjør med teknologien og vår avhengighet av den. Thomas Hylland Eriksen skriver i «Øyeblikkets tyranni» at tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent, noe jeg fikk smake på her om dagen, da min mor ikke tok telefonen når jeg ringte. Umiddelbart ble jeg ikke noe særlig bekymret, men ble heller litt irritert over at hun ikke tok den. Jeg ringte på nytt 15 minutter senere, fikk ikke noe svar da heller. På dette tidspunktet begynte jeg å bli en smule bekymret, men jeg var fremdeles mest irritert, og knurret til samboeren min om at det ikke går an å ha en mobil «og så IKKE ta telefonen». 30 minutter senere prøvde jeg nok en gang. Ingen svar nå heller. Nå ble jeg oppriktig bekymret og satt og tenkte på hva som kunne ha skjedd. Har hun blitt påkjørt? Vært i en ulykke?  Kan det være at det er mobilen hennes som er ødelagt? Det siste spørsmålet la jeg fort i fra meg. Noe måtte ha skjedd.

Etter en 15 minutters nervepirrende konsekvensutredning, kom jeg frem til at jeg kunne prøve et nytt tiltak. Jeg ringte pappa og kom til mobilsvareren. Da husket jeg på at han skulle på forretningsreise og var på et fly et eller annet sted i verden. Jeg tenkte bekymret: «å nei, nå må mamma dø helt alene», før jeg bestemte meg for å være litt mindre dramatisk og tok meg sammen. I alle fall litt. Før i tiden kunne jeg huske å ha hatt en hjemmetelefon og ble usikker på om denne fremdeles eksisterte. Det var det første telefonnummeret jeg lærte og det er dette som har brukt å være min nødløsning tidligere når jeg ikke har fått tak i min mor eller far. Denne gangen skulle det vise seg å ikke fungere. «Nummeret er ikke i bruk», kunne det gamle hjemme-nummeret mitt fortelle meg.

Har vi mindre tid eller renner den faktisk bort?

Til slutt bestemte jeg meg for å sende en tekstmelding som et siste tiltak jeg kunne gjøre (i alle fall før jeg måtte ta det virkelig alvorlig).  I meldingen skrev jeg blant annet at: «har prøvd å få tak i deg.» Som om hun ikke kan se det? I tillegg til dette skrev jeg: «blir bekymret når du ikke svarer!»

Det skulle altså vise seg at mamma hadde unnlatt å ta telefonen fordi hun var på besøk hos sin kreftsyke venninne og ikke fant det passende å ta en telefonsamtale der og da. Noe som i grunnen er en helt legitim avgjørelse. Jeg hadde heller ingen større intensjoner da jeg ringte enn at jeg ville prate litt om alt og ingenting. Plutselig følte jeg meg litt dum, samtidig tenkte jeg over at det ikke var så rart at jeg ble bekymret da mamma ikke tok telefonen – nettopp fordi hun vanligvis alltid pleier å ta den. Det kan se ut som om jeg har blitt avhengig av at mamma er tilgjengelig hele tiden, fordi hun med dagens teknologi er blitt nettopp dette. Resultatet er dermed at jeg brukte 45 minutter på unødvendig stress og bekymring, og konkluderer derfor med at jeg ikke skal kaste bort tiden min på denne måten igjen. Hylland Eriksen forklarer at teknologi og tilgjengelighet har gjort at vi har fått dårligere tid nå enn før. Hvis man skal bruke 45 minutter på å bekymre seg hver gang noen ikke tar telefonen, ja, da ser jeg at jeg kaster bort tiden min. 

Noen som kjenner seg igjen?

#Bakfasaden

I den siste tiden har fasadefokus vært et hett tema i media. I skrivende stund er det på Instagram 2449 innlegg med hasjtagen #bakfasaden. Her vises mislykket matlaging, rot, hauger med skittentøy og brent bakverk. Det å skulle fremstå vellykket til en hver tid er nærmest blitt en kollektiv konkurranse. Media blir ofte, bevisst eller ubevisst, en målestokk for hvordan en vurderer seg selv.

 

I en verden der alt deles, tweetes, likes og kommenteres er det lett å bli dratt med ned i havet av sosiale medier, der man selv er “med på leken”. Det gjelder å synke eller svømme. Når jeg tenker over det gjør jeg faktisk akkurat det samme selv. Jeg publiserer utelukkende bilder som jeg selv synes er fine og for å ikke glemme, “reflekterer” meg og mitt innholdsrike liv på en god måte. Jeg er tross alt ikke mindre perfekt enn alle andre! I min fantasiverden er jeg kanskje bittelitt bedre, jeg baker jo tross alt eget brød OG lager ofte middag fra bunnen..

Det blir kanskje ikke bedre enn hjemmelagde kjøttkaker?

 

Sosiologen Erwing Goffman har en teori om at livet er som en teaterscene. I vårt sosiale liv opptrer vi i roller som vi spiller både for våre medspillere og for et publikum. Målsetningen er å framstå mest mulig troverdig. Videre er det viktig å skille mellom frontstage og backstage, altså hva en presenterer når vi er på og av scenen. Forholdet mellom disse er meget interessant, hvem er vi egentlig og når spiller vi de ulike rollene?

Goffman mener vi har ulike virkemidler som vi bruker aktivt i vår inntrykkstyring. En av disse er kulisser og rekvisita. Dette benytter vi for å skape et inntrykk av status, orden og interesser. I forkant av en opptreden ordner man scenen og arrangerer kulissenene slik at den er klar for det inntrykket man ønsker å gi. Et hjem er et godt eksempel på dette. Ikke minst er mitt hjem et godt eksempel. I ett år har jeg nå vært stolt leilighetseier, og alt som står i hus er for første gang mitt. Før avtalte besøk må jeg bare rydde litt, vaske, tenne lys og kanskje kjøpe friske blomster - dersom studentøkonomien tillater det. Det er altså harde bud å bo i en perfekt leilighet!

Gardiner og pute må selvsagt passe sammen!

Jeg liker å innbille meg gjestene mine tror jeg har det slik hele tiden. Det at jeg alltid har det ryddig og flott, er i virkeligheten en stor løgn. Som alle andre har jeg det til tider rotete og litt for mange glass på kjøkkenbenken. Da jeg bodde hjemme satte de seg visst i oppvaskmaskinen selv! (Les: mamma). Har jeg blitt en slave for fasadefiksing? Noe motvillig og litt småflau må jeg nok svare ja. For å bryte mitt eget mønster må jeg legge med et bilde av kommoden på kjøkkenet. Et soleklart bevis på at jeg også har en frontstage og backstage. 

Roser, lys og roteskuff.

- Hvordan har du det hjemme? 


Litteratur:

Aalberg, Toril og Eiri Elvesatd (2012) Mediesosiologi. Oslo: Det Norske Samlaget.

Schiefloe, Per Morten (2011). Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse.
Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Kaféobservasjon

Sosiologen Ray Oldenburg ser på kafeer som en «tredjeplass». Han skiller denne plassen fra førsteplasser og andreplasser som omfatter henholdsvis hjemmet og arbeidsplassen. Tredjeplasser som en kafe i dette eksemplet, er for Oldenburg en viktig del av sivilsamfunnet og for menneskers tilhørighetsfølelse. I et fag som «Vår sosiale virkelighet» blir dermed kaféobservasjon en selvsagt aktivitet.

Når jeg skriver dette og tar en rask titt over mine feltnotater legger jeg spesielt merke til to sentrale fenomener som tok sted fra klokken 11:00 og utover ved denne kafeen. Eldre mennesker og Napoleonskake.

Med en god plass innerst i kafeen ved døren inn til lageret fikk jeg observert de ansatte gå inn for å hente mer av denne tydeligvis lukrative kaken. For å prøve å begripe hva denne kaken gjør med eldre mennesker må jeg ty til sosiologen Herbert Blumer sin symbolske interaksjonisme.

Da Blumer konkretiserte denne retningen la han tre premisser til grunn.

1. Mennesker handler mot ting på basis av den mening tingen har for dem. Dette kan være alt fra fysiske objekter, mennesker,venner eller fiender til institusjoner som skole eller styresmakter. Eller kaker.
2. Den meningen mennesker tilegner disse tingene er et produkt av sosial interaksjon.
3. Meningen er håndtert og modifisert gjennom en tolkende prosess brukt av personer i møte med disse tingene.

Ut ifra det første premisset må vi anta at de gamle vet de er gamle, og dermed handler mot kaken fordi det er den riktige kaken å konsumere for sin aldersgruppe. En annen observasjon jeg gjorde under kafebesøket var en stor softismaskin som stod bak disken. Dette er ikke rart i seg selv, men den skilte seg klart ut fra resten av lokalets fasiliteter. Takmaleri med et fokus på menneskelige proposjoner og symbolikk du bare finner i renessansemalerier. Lysekroner, antikk tapet og ellers et brunt og mørkfarget møblemang. Og mitt oppi det hele, denne groteske softismaskinen. Så hvorfor er denne så viktig for Blumer sitt andre prinsipp? Besteforeldre elsker å ta med sine barnebarn på kafe og fylle det opp med gastronomiske minner, men kaker av den kvalitet vi fant på denne kafeen var ikke noe et barn ville unne seg. Softismaskinen stod der for barnebarna.

Men hva skjer når besteforeldre tar med sine barnebarn og kjøper napoleonskake til seg selv og softis til sitt barnebarn? Det foregår en ikke-intendert sosialisering hvor barnebarnet ser at napoleonskake er for de gamle. Under samtale og diskusjon rundt kafèbordet vil barnet se andre eldre spise denne kaken. Meningen barnet tilegner seg vil bli håndtert og bekreftet på andre kafeer, sammenkomster og treff der gamle mennesker finnes. Da barnet selv får barnebarn vet han/henne hvordan de skal handle mot denne kaken, den skal spises. Barnebarna skal i henhold til deres unge alder selvsagt serveres softis fra den groteske maskinen.

"Så utrolig fin du var i den kjolen!" ..eller?

Jeg er et menneske som liker å gi komplimenter. Jeg liker også å få komplimenter, men jeg mener man må gi for å få. Ofte kan jeg finne på å gi folk komplimenter uten at jeg helt mener det jeg sier. Hvorfor? Aner ikke. Plutselig finner jeg meg selv i å si: «Åh den leppestiften kledde du!» selv om jeg egentlig syns vedkommende ser ut som et mislykket forsøk på å være like sexy som Marilyn Monroe.

Jeg vil tro det finnes mange mennesker som meg. Som slenger ut komplimenter i hytt og gevær uten å tenke på konsekvensene. Jeg syns veldig synd på jenta med rød leppestift, som fortsetter å gå med den samme leppestiften hver gang hun skal på byen bare fordi jeg sa hun var fin. Ups. Jeg kan jo ikke trekke tilbake komplimenten, kan jeg vel?

Hva sier sosiologien om min trang til å gi folk komplimenter jeg kanskje egentlig ikke mener? I følge Goffman ønsker jeg å fremstille meg selv på en spesiell måte ved å gi komplimenter. Alt jeg sier og gjør, fører til at andre får et inntrykk av meg. Dersom jeg gir mange komplimenter kan jeg jo få folk til å få et inntrykk av at jeg er et godt menneske!

Jeg må ærlig innrømme at jeg ofte har stusset på hvorfor jeg gir komplimenter uten helt å mene det. Mange ganger går jeg også til nære venninner etterpå og sier; «den kjolen var jo egentlig ikke så fin da…». Er jeg virkelig så opptatt av hva folk mener om meg at jeg må si ting jeg ikke mener? Ja og nei. Jeg er et menneske som liker at andre mennesker liker meg. Istedenfor å si: «vær så snill og lik meg!» finner jeg det mer passende å gi komplimenter for å vise at jeg er en likanes person.

Jeg må også få si at i selvopptatthetens årtusen, gir det meg mye å kunne gjøre dagen til noen litt bedre. Vi vet jo alle hvor hyggelig det er å få et kompliment?

Konklusjonen i dette innlegget er vel heller fraværende. Jeg vet ikke hvorfor jeg gir komplimenter jeg. Er det fordi jeg faktisk vil gjøre noens dag bedre, eller er det fordi jeg selv vil ha komplimenter tilbake? Kanskje litt begge deler. Men en liten utfordring til alle der ute: gi komplimenter til folk! Til mamman din, venninnen din, en på bussen, hun i kassa på butikken som er jævlig god på å få unna kø og egentlig alle du kommer over. Gjerne kommenter under hvordan komplimentene ble tatt i mot og hvordan du følte deg etterpå! 

FNs klimarapport

Karl Marx skrev i Louis Bonapartes attende brumaire at «historien gjentar seg, først som en tragedie, så som en farse». En kan stille seg spørsmålet om historien gjentar seg når verden skal håndtere FN's klimapanel sin siste klimarapport (27. september), som konstanterer med ennå større sikkerhet at den globale oppvarmingen skyldes menneskelig aktivitet. Vil det forbli med snakk eller vil man se endring?

De fleste som leser eller hører om klimautfordringen vil nok gjøre seg tanker som «hva kan jeg gjøre?» «handle mindre?» «hvis alle gjør litt så går det bra?». Ennå flere vil nok hevde at man er maktesløs med mindre man får statsapparatet og internasjonale institusjoner til å sette skuta på rett kjøl. Dette påberoper seg sosiologisk interesse fordi det sier noe om forholdet mellom mannen/kvinnen i gata (aktøren) og hvordan disse forholder seg og ser muligheter til å endre samfunnsstrukturer (f. eks stat, kultur eller økonomisk system for allokering av varer og tjenester).

Det vakte oppsikt under finanskrisen i 2008 da finansministeren fra selveste Sosialistisk Venstreparti oppfordret folk til å handle for harde livet for å holde systemet igang, i en tid hvor man faktisk så en liten bremsing i utslipp av klimagasser grunnet mindre produksjon. Under valgkampen til siste stortingsvalg skapte Miljøpartiet De Grønne (MDG) debatt (og latter) når de ble tolket som et parti som ville «tilbake til 80-tallet» når det kom til forbruksmønsteret. For forbruksvarer er en viktig årsak til den globale oppvarmingen, noe som er trivielt å nevne her, og folk vet dette godt. Ja, faktisk blir bruktbutikker mer og mer trendy. Dette viser fremdeles at det fortsatt er noe som må kjøpes. Dine klær er gamle, men andres gamle klær er nye. Én ting til er alt du trenger, så kan du begynne å leve igjen.

Ved å se på forbrukersamfunnet i et systemperspektiv inspirert av sosiologen Zygmunt Bauman blir noen av disse fenomenene klarere. For at et system skal kunne vedlikeholde seg er det viktig at aktørene sosialiseres til å ønske å gjøre det som er nødvendig for at systemet skal opprettholdes (Bauman 2007: 68). Dette kan gjøres åpenlyst, slik Kristin Halvorsen så seg nødt til å gjøre (formane til forbruk). Eller som Bauman poengterer, foregå i mer sublime former. En kan da reflektere litt over om noe av latteren som ble rettet mot MDG er et produkt av en persons sosialisering inn i et system hvor de ser på det som en selvfølge at de skal kunne opprettholde sin kjøpekraft. Videre kan man også reflektere over om bruktbutikktrenden er en effektiv måte å kanalisere sosialiserte aktører inn mot en mer miljøvennlig handel.

Så vil historien gjenta seg? Hvem vet. Siden vi vet at drivkraften i den globale oppvarmingen skyldes menneskelige aktiviteter, betyr det at samfunnsvitenskapene vil være et viktig verktøy for å forstå de menneskelige mekanismene og drivkreftene som kan løse problemet.

Litteratur:

Bauman, Zygmunt (2007). Consuming Life. Cambridge: Polity Press.