Tilbake i virkeligheten (?)

Nå er vi tilbake til verden, altså internett! "Åh, hvordan var det egentlig å leve en dag uten internett, dere?" Det får dere svaret på nå.

Ingvill: 
Det første jeg fant ut på offlinedagen var at det ikke holder å sjekke atbs rutehefte for å finne ut av når bussen går om morgenen, da disse ikke stemmer uansett. Jeg trasket bort til bussholderplassen, og til min store glede kom bussen i det jeg var fremme. Kanskje det at jeg ikke sjekket atb-appen før jeg dro gjorde slik at faktisk rakk bussen?

I løpet av hele dagen hadde jeg de tre hypotesene våres i hodet:

Hypotese 1: Vi vil få et større fokus på de enkelte gjøremål og bedre tid til å utføre dem. I starten sjekket jeg av ren vane telefonen min ofte, bare for å se om noe hadde skjedd. Så kom jeg på at jeg ikke hadde internett, så klart hadde det ikke skjedd noe. Da dette gikk over, satt jeg igjen med en følelse av dypere konsentrasjon og en følelse av at; jeg har ikke noe annet å gjøre enn å lese uansett. Når jeg ikke kunne sjekke instagram, snapchat, twitter, facebook eller mail, kunne jeg like gjerne bare lese. Hypotese bekreftet.

Hypotese 2: Vi kommer til å bli stresset i situasjoner vi vanligvis ville ha brukt internett og dermed føle oss isolert. Jeg følte meg stresset én gang i løpet av denne dagen, da jeg ikke fikk sjekket opp noe jeg trengte til en oppgave jeg skrev. Jeg visste allikevel at jeg hadde god tid på denne oppgaven, så det gjorde allikevel ikke så mye. På forhånd hadde jeg skrevet ned hva mine gjøremål for dagen var, så jeg hadde ikke noe behov for å sjekke for eksempel på facebook om det var et event jeg måtte huske. Dersom eventet hadde blitt avlyst, ville jeg kanskje hatt et større problem. Hypotese forkastet.

Hypotese 3: Det kommer til bli vanskelig å bryte med hverdagsvaner som omfatter internett. Jeg hadde trodd at det kom til å ta lengre tid før jeg ble vant med å ikke bruke nettet, men det gikk seg fort til. Allikevel var det litt kjipt å ikke kunne bruke alle appene mine som en «gulrot» for å lese ferdig et kapittel, noe jeg pleier å gjøre når jeg har nett. «Dersom du leser dette kapittelet skal du få sjekke instagram». Jeg syns uansett jeg klarte å endre tankemønster fort, og gikk meg heller en tur etter jeg hadde nådd delmålene. Hypotese forkastet.

Anders:

«Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har et problem med tid» sier jeg-personen i Erlend Loe sin roman Naiv. Super. Når du er student og bor på 8 kvadrat vet (håper?) du at dette rommet bare er en midlertidig løsning. Tid derimot. Tid er en mangelvare du ikke kan kjøpe mer av. Jeg fant derimot en annen måte å få «mer» tid på. Jeg gikk offline.

Den første hypotesen kan regnes som bekreftet. Jeg fikk større fokus utover dagen. Selv om en ryggmargsrefleks ville dra pekefingeren min nedover på en elegant måte som jeg bare gjør når jeg oppdaterer twitter.

Hypotese to vil jeg verken bekrefte eller avkrefte. Jeg følte meg ikke stresset, men følte meg isolert da jeg ble fortalt av medstudenter om øvinger etc. som var avlyst i siste liten. Informasjon som man i hovedsak er fullstendig avhenging av internett for å få.

Det var heller ikke vanskelig å bryte med hverdagsvanene, selv om man på starten av dagen nesten automatisk fikk bevisstheten rettet mot internett. Det kunne vært interessant å sett hvor lett dette hadde vært om offline-tiden hadde omfattet flere dager.

Ulrikke:

Det mest spesielle med å ha en offlinedag var de daglige rutinene jeg har både morgen og kveld. Jeg har et slags ritual som innebærer å sjekke minst to nyhetskanaler og diverse sosiale medier, mens jeg tar meg en snus. Hva skjedde med disse vanene da jeg var offline?

07.00 – våkner av min trofaste Iphones vekkerur. Vanligvis er det internett som får meg opp av sengen, i dag er dette umulig. Det første som slår meg når jeg ser på mobilen er: «INGEN NYE MAIL?». Så kommer jeg på hvorfor. Heldigvis slo jeg av internett og 3G kvelden før, så fristelsen ikke skulle bli så stor. Hvilken metode brukte jeg for å komme meg ut av søvnen i stedet for? Jeg satt oppreist i sengen med dyna rundt meg, flombelysning fra taket, vuggende frem og tilbake. Funket det også!

På universitetet rakk jeg å lese gjennom et helt kapittel før den første forelesningen. Dette har ikke skjedd før. Om det sier noe om meg som student eller det faktum at internett ikke var tilgjengelig er vanskelig å si, men jeg følte i alle fall at tiden min ble fylt med noe fornuftig. I pauser og toalettbesøk kjente jeg litt på ubehaget ved å vite at jeg garantert hadde fått mange mail, som jeg bevisst måtte unngå. Som det konkurransemennesket jeg er (for alt er nemlig en konkurranse), klarte jeg å ignorere dette med en kaffe og et stramt og fokusert blikk. Hypotese 1 bekreftet.

Senere på dagen oppsto et problem. Kvelden før offlinedagen informerte jeg mine facebookvenner om at den eneste muligheten for å få kontakt med meg ville være gjennom telefon. Jeg får flere telefonsamtaler. Denne dagen erfarer jeg at det er vanskeligere å ignorere en forespørsel i en direkte samtale enn over mail. Når spørsmålet er: «det er KRISE, vi mangler sykt mange folk, kan du hjelpe til med rigging i Dødens Dal?». Jeg kunne ikke bare legge på, men jeg måtte ta stilling til det i løpet av få sekunder. Hva skjer da? Jo, jeg må bruke halve dagen (som jeg gjerne skulle ha brukt på skolearbeid) til å jobbe frivillig. Hypotese 2 forkastet.

På kvelden var jeg i min «ordentlige» jobb der jeg har en stilling som skiftleder. Dette innebærer at det er mitt ansvar å ta dagsoppgjøret, noe som igjen innebærer bruk av internett. Denne dagen fikk jeg altså ikke gjort jobben min skikkelig fordi jeg var offline.

23.00 – jeg satt i sengen min og skrev dette for hånd. Det føltes litt ut som å skrive en dagbok og føltes veldig fornuftig. Jeg kunne selvfølgelig ha brukt data, men det turte jeg ikke. Hypotese 3 bekreftet.  Jeg avsluttet offlinedagen med å utsette internettbruken til dagen etter, samtidig som jeg forundret meg over hvorfor jeg gjorde akkurat dette. 

Lena:

Så var dagen her, dagen da verden “sto stille”. Gruppen vår skulle være en hel dag offline, heldigvis skulle vi gjennom dette sammen, det er tross alt “livsfarlig” å gjøre noe annerledes alene! Kvelden før startet forberedelsene, i den form av å skru av både modemet og ruteren, også all datatrafikk på min kjære Iphone ble stengt. Her skulle alle fristelser elimineres!

Dagen startet noe annerledes en normalt, ingen nettaviser, Facebook eller Instagram kunne ikke sjekkes i sengen før man måtte dra seg selv opp for å møte dagen. Et lite øyeblikk føltes det ut som jeg var helt alene, og verden gikk videre uten meg. Om en strekker det litt langt kan en si at det dukket opp et lite snev av rotløshet, er det dette Durkheim snakker om, anomi? Kan jeg med dette bekrefte hypotese 2? Både ja og nei, med kun denne enkelte hendelsen, helt klart. Men etter litt rasjonell tankegang virker det overdrevent og som et klassisk “first world problem”.

Etter noen minutter i forvirring var det like greit å bare møte dagen, fikk gjort overraskende mye før forelesning klokken 10:15. Jeg hengte opp to maskiner med rent tøy, spiste en god frokost, laget matpakke, ordnet håret OG tømte oppvaskmaskinen. Hadde jeg bare fått klemt inn litt morgentrim, kunne jeg nesten ha argumentert for at jeg levde livet til en superblogger! Altså, hypotese 1, bekreftet.

Dagen videre forløp videre uten store problemer eller utfordringer. Skulle det vært noe som var ubeleilig ville det vært skolearbeid, heldigvis var det lenge til aktuelle innleveringsfrister og mye nødvendig skolearbeid ble gjort dagen før. Trolig ville det vært mer vanskelig å gjennomføre en offline-dag dersom det hadde vært senere i semesteret da alt er mer hektisk. Vanen med å sjekke mobilen ofte ble overraskende nok lettere å bryte en hva jeg hadde forventet. Hypotese 3, delvis forkastet.

Hva skjer når internett bryter sammen?

Vi skal reise tilbake i tid! På vår utrolig reise skal vi ta et steg tilbake i den digitale utviklingen og leve en dag uten internett, også kalt offline. Etter litt googling og research kom vi over en bok av Richard Saul Wurman kalt "Information Anxiety" (1989) som kan fortelle oss at en papirutgave av New York Times inneholder mer informasjon enn det en gjennomsnittlig person i England på 1600-tallet ville motta i løpet av et liv. Dette er ganske utrolig å tenke på og gir oss både nerver og spenning om morgendagens eksperiment.

Til felles har vi alle fire at vi er studenter. Som studenter på NTNU mottas all informasjon og kommunikasjon gjennom internett, noe som gjør dette til en nødvendighet i vår hverdag. I tillegg har vi også vokst opp med internett som "en løsning på alle verdens spørsmål", noe vi benytter oss av daglig, alt fra oversettelse av ord til middagstips. Kort sagt så bruker vi internett i en hver situasjon der kunnskapen vår ikke strekker til, altså som en slags "tilleggshjerne". 

En tredje ting vi alle har til felles er at vi er aktive i til sammen fire forskjellige sosiale medier, som vår iphone gir oss en varsling på hver gang det skjer noe nytt. Dette innebærer at vi får rundt 40 varslinger i løpet av en dag, noe som til sammen utgjør veldig mye av tiden vi kunne brukt på andre gjøremål. En måte å vekke refleksivitet og forståelse for de normer og regler som styrer vår sosiale interaksjon og virkelighet kan være å trekke personer ut av disse rammene. En slik metode ble konkretisert av sosiologen Harold Garfinkel gjennom det han kalte Breaching Experiment, som gikk ut på å eksperimentere med de rammene som styrer vår hverdag.

Inspirert av Garfinkel og dette sosiologiske perspektivet skal vi i morgen bryte våre hverdagrutiner for å få en ny forståelse av den sosiale virkeligheten vi til vanlig tar del i, ved å gå offline. I den forbindelse har vi laget tre hypoteser som vi vil ha i bakhodet i vår opplevelse av en dag uten internett.

Hypotese 1: Vi vil få et større fokus på de enkelte gjøremål og bedre tid til å utføre dem.

Hypotese 2: Vi kommer til å bli stresset i situasjoner vi vanligvis ville ha brukt internett og dermed føle oss isolert. 

Hypotese 3:  Det kommer til bli vanskelig å bryte med hverdagsvaner som omfatter internett. 

Vi (b)logger oss nå av, men kommer forhåpentligvis sterkere tilbake! 

Vi fant, vi fant!

Vi fant, vi fant!

I noen uker har vi vært på reisen kalt «høstens vakreste eventyr», på ferden har vi valgt å inkludere et nytt medlem.  Vårt nye medlem, Ulrikke, er i likhet med oss bachelor-student på NTNU, men ulikt fra oss har hun bakgrunn fra statsvitenskap.  I eventyrets ånd, tror vi at vårt nye medlem kan bringe bloggen til et høyere nivå med et perspektiv fra statsvitenskap. Man vet aldri hva man får bruk for!

Ulrikke er fra Oslo og er 22 år. Syntes alle menn med dialekt er kjekke, bortsett fra trøndere. Derfor bor hun i Trondheim. 

The Civilizing Process

Når vi nå skal begi oss ut på oppgaven i denne bloggen å studere hverdagsfenomener og de normene som styrer, setter begrensninger og smører hverdagslivet vårt, kan det være fint å begynne med en historisk analyse av manerer og «sivilisering». For hvor kommer mange av disse normene som styrer vår hverdag fra? En teoretiker som kan svare på dette spørsmålet er sosiologen Norbert Elias. Elias ble født i 1897 i datidens Tyskland, det som nå er Wroctaw i Polen, men måtte flykte i 1933 grunnet sin jødiske bakgrunn. Det kan dermed virke ironisk at Elias publiserte en bok som heter The Civilizing Process i 1939, en tid da nazismen truet verdensfreden.

Den første utgaven av The Civilizing Process ble publisert i to volum, The History of Manners og Power and Civility, men blir nå publisert i samlet utgave (Elias 2000). Elias var interessert i den gradvise endringen i vesten i hva vi i dag ville kalt «sivilisert atferd» og hvordan terskelen for hva som gjør personer brydd/flaue har blitt lavere. Blant annet ser han på hvordan etikette hos det franske hoffet sakte men sikkert sprer seg nedover til de lavere klasser og som i dag ikke sees på som noe høystatus atferd, men snarere normal atferd.

Det bør her poengteres hva Elias mener med «sivilisert». Når Elias sier at personer i vesten har blitt mer «siviliserte» mener han ikke at dette er atferd for noe bedre (eller værre). Heller ikke at å «være mer sivilisert» er noe bedre enn å være «mindre sivilisert». Han er interessert i den pågående prosessen hvor mennesker knyttes sammen og utøver mer selvkontroll samt blir mer sensitive for andres og egen atferd. Dette, sammen med at terskelen for hva som gjør oss flaue blir lavere kaller han «sivilisering». Elias poengterer også flere ganger i boken at ingen oppfant eller «konstruerte» selvkontroll ved å si «there is no zero point» (Elias 2000: 135, 181, 403, 421). Heller ikke at dette har vært en planlagt prosess.

Elias baserte sin teori om menneskets psyke på Freud. Her tilegner barnet seg en bevissthet (superego) ved å internalisere påbudene fra foreldrene før de er for store til å forstå dem. Herfra kan barnets ego bruke disse påbudene til å holde sine biologiske impulser (id) i balanse. Elias holder seg derimot unna Freud sine mer eksotiske påstander som ødipuskomplekset etc. Dette, og hans fokus på at siviliseringsprosessen kun påvirket og forsterket mentale fakulteter som alltid har vært en del av menneskets natur gjør at psykologen Steven Pinker kaller hans psykologi «throughly modern» (Pinker 2011: 73). Derimot brukes heller i dag begreper som selvkontroll og forsinket tilfredsstillelse, enn Freud sitt begrepsaparat.

Siden Elias påpeker at det ikke finnes et nullpunkt i siviliseringsprosessen begynner han sin studie i middelalderen. Men der mange samfunnsvitere ville gått igjennom store datasett eller intervjuer og observasjonsmetoder kan man si Elias bruker en mer original metode. Han studerer blant annet et manuskript fra ca 1480 kalt The Medieval Housebook (Das Mittelalterliche Hausbuch) som blant annet viser tegninger fra hverdagslivet sett fra en ridders ståsted.

(Elias 2000, Appendix 2).

På tegningen ser vi to personer som sitter i gapestokk, en person som føres til galgen og en som alt henger der. En annen person fjerner innvolvene fra en hest mens en gris sniffer på han. Sett med nåtidens øyne kan dette fort fremstilles som en «usivilisert» tid.

Med utgangspunkt i denne tiden tar Elias for seg endringen av holdninger til blant annet kroppslige funksjoner og knivbruk rundt spisebordet idet det gjennomgår hva han kaller en siviliseringsprosess. Dette gjør han ved å gå igjennom forskjellige etikettebøker fra forskjellige tidsepoker og sammenligner hvordan atferd som blir vektlagt i ett århundre, tas som en selvfølge i det andre. Formaningene som blir fremlagt må tolkes i lys av at folk ikke følte seg til bry eller visste at slik atferd var «usivilisert» (Ritzer 2011: 514-515). Retningslinjene for sivilisert atferd gis her til voksene (og til hvordan anstendinge mennesker i adel og senere hoffet burde oppføre seg), noe man i dagens samfunn (som regel) kun forklarer barn.

Som nevnt er dette etikkette for den tids høykultur og klasse, og handler dermed ikke direkte om

hverdagen til flertallet. Men som vi skal se senere spredde atferden seg nedover og er nå vanlig atferd i hverdagen.

Noen eksempler på atferd vi nå tar for gitt i dagliglivet:

1400-tallet og atferd ved bordet.

«A number of people gnaw a bone and then put it back in the dish – this is a serious offence» (Elias 2000: 73).

Utover 1600-tallet forklares slik dypping som noe man gjorde en gang i fjern fortid:

«In times past, people ate from the common dish and dipped their bread and fingers in the sauce. Today everyone eats with spoon and fork from his own plate» (Elias 2000: 78).

Økt brukt av kniv og gaffel førte også sakte men sikkert til at bruk av hendene til å spise ble sett nedpå.

År 1714

«When you are being served meat, it is not seemly to take it in your hand» (Elias 2000: 81).

I boken The Habits of Good Society 1859 kan vi si at bruk av hendene nesten blir sett på som barbarisk:

«Forks were undoubtedly a later invention than fingers, but as we are not cannibals I am inclined to think they were a good one» (Elias 2000: 85).

Et annet eksempel er synet på spytting:

Middelalderen

«Do not spit over or on the table.»

«Do not spit into the bowl when washing your hands»

Der man i middelalderen ga formaninger om hvor man ikke skulle spytte blir spytting igjen sett på som barbarisk i 1859 i The Habits of Good Society

«Spitting is at all times a disgusting habit. I need say nothing more than – never indulge in it. Besides being coarse and atrocious, it is very bad for the health.» (Elias 2000: 129-132).

En annen atferd som antageligvis mange følger når de går hjemover en fredag eller lørdagskveld og bybildet preges av personer som står ute og urinerer kan vi spore tilbake til 1530 i Frankrike:

«It is impolite to greet someone who is urinating or defecating» (Elias 2000: 110)

Som et eksempel på at siviliseringsprosessen ikke gikk helt likt i hele Europa så kan vi se at samme etikette fortsatt må fortelles til Tyskere i 1731:

«If you pass a person who is relieving himself you should act as if you had not seen him, and so it is impolite to greet him» (Elias 2000: 113).

Andre eksempler Elias trekker frem er hvordan bruk av kniv ved spisebordet endrer seg ved siviliseringsprosessen. Som et produkt av at kniver kunne brukes i voldelige sammenhenger ser man at normer for å holde kniven i hånden når den ikke skal brukes blir sett ned på. Dette sammenfaller med en generell trend hvor aksepten for vold også faller.

Men hvordan forklarer Elias denne prosessen? Hvordan blir det som en gang var adelig atferd nå sett på som normal anstendig oppførsel?

Elias prøver å forklare dette med begrepet «prosess sosiologi» (også kalt figuration), eller sagt på en annen måte i dette tilfellet. Den sosiale prosessen som sammenvever og binder folk sammen som fører til at de sakte men sikkert kontrollerer sine ønsker og lyster.

Elias sporer en av årsakene til spredningen av adelens etikette gjennom monopolet på voldsmakt og konsentrasjonen av militærmakt under en enkel autoritet. Monopolet på voldsmakt førte til mulighet til skattlegging noe som igjen førte til mulighet for å bevare monopolet på voldsmakt.

Dette førte til at folk begynte å utøve større selvkontroll når det kom til vold.

Ved etablering av en enkel autoritet (som en konge) endret dette figureringen i samfunnet. Grupper som stod i en form for mellomstilling mellom hoff og befolkningen som krigere/riddere ble i større grad «hoffisert». Atferd og større fokus på selvkontroll spredde seg dermed videre rundt og endret figureringen i samfunnet. Dette var med på å sakte men sikkert endre det Elias kaller europeernes habitus (kroppsligjorte disposisjoner og atferd man tar for gitt). Dette betyr ikke at folk fullstendig manglet selvkontroll før dette (husk: there is no zero point), men fokuset på selvkontroll og atferd ble større og større og begynte å påvirke flere aspekter av personers hverdag.

Antageligvis har dermed noen av det vi i dag ser på som «folkelige» og «normale» regler/normer for atferd sitt utspring fra hoff og tidligere adelige eliter.

Litteratur:

Elias, Norbert (2000). The Civilizing Process. Oxford: Blackwell Publishing.

Pinker, Steven (2011). The Better Angels of our Nature. The Decline of Violence in History and its Causes. London: Penguin Books.

Ritzer, George (2011). Sociological Theory. New York: McGraw-Hill.

Høstens vakreste eventyr!

Hei og velkommen!

Våren 2011 søkte tre unge og håpefulle personer på bachelorstudiet i sosiologi. Lite visste de at de to år senere skulle stå ovenfor høstens vakreste eventyr. Tilfeldigheter skulle ha det til at de alle hadde meldt seg opp i faget Vår sosiale virkelighet, hvor hovedoppgaven er å skrive en blogg.

Her vil vi presentere hverdagsfenomener sett gjennom en sosiologisk linse. Som studenter fylles hverdagen av skole, forventinger, venner og andre festligheter og dette vil være utgangspunktet for denne bloggen.

Her er en liten presentasjon av bloggens bidragsytere:

Anders - 24 år fra Nannestad, norges tidligere skimekka med Bjørn Dæhlie i spissen. Håper å ikke få barn som er født med ski på beina.

Ingvill - 21 år fra Bærum. Lover å ikke leve opp til stereotypien.

Lena - 23 år fra Hammerfest. Skjønner ikke hva folk mener med at det er mørkt og kaldt i Trondheim.

                                                          Her er vi, på god glid!
Eventyret fortsetter!
- Anders, Lena og Ingvill